Eirik Holth og Mari Flaatten fra Sandefjord videregående skole formulerer følgende grunnleggende opplevelse når de forsøker å forklare hvordan møtet med Soweto forandret dem.
– Du føler deg helt alene, sier Eirik og fortsetter. – Du føler deg fullstendig utlevert til ”de andre” og deres reaksjoner. Du kjenner ikke kodene, du vet ikke hvordan du skal oppføre deg. Du vet ikke hva som kan provosere. Du er redd for vold for det surrer mange voldshistorier fra Soweto i bakhodet på deg.
Mari: – Det er da du ikke har noe annet å gjøre enn å stole på disse menneskene, ha tillit til at de vil deg vel. Og når det viser seg at de bare vil det gode, de er nysgjerrige, de vil bli venner med deg og bygge broer, da skjer det noe inni deg som gjør at du selv kan møte verden med tillit.
Det er en fundamental erfaring Eirik Holth og Mari Flaatten beskriver, kanskje ikke nok til å skape fred, kjærlighet og forståelse i verden, men definitivt et ørlite skritt i riktig retning. Og Eirik har mer å fortelle:
– Vi leste guideboken Lonely Planet om Sør-Afrika før vi dro, men den fortalte oss bare hvor livsfarlig Johannesburg og townshippene var. Og en hvit, sørafrikansk lærer vi møtte på flyet spurte oss bestyrtet om hva slags skole vi gikk på som kunne finne på å utsette elevene sine for noe så sinnssvakt som Soweto.
– Etter de fantastiske opplevelsene vi har hatt, har vi forstått at vi ikke skal stole for mye på autoriteter, men gjøre våre egne erfaringer, sier både Mari og Eirik.
Begynnelsen til slutten
Sandefjord videregående skole har hatt Morris Isaacson High School i Soweto som vennskapsskole siden 1995.
– Det vil si det var da skolen tok initiativ til å få opprettet en slik forbindelse, forklarer Arne Skalleberg som er prosjektkoordinator og aktiv i samarbeidet mellom de to skolene. Morris Isaacson er ikke en hvilken som helst skole i Sør-Afrika. Mange av elevene som startet Soweto-opprøret 16. juni 1976 kom herfra, og skolen har en stolt historie i kampen mot apartheid. Soweto-opprøret ble begynnelsen til slutten for det hvite, rasistiske mindretallsstyret i landet.
– Den første utvekslingen av studenter fant sted i 1998 og siden har elever og lærere fra Soweto vært hos oss hvert år, og vi hos dem.
På godt og vondt
Både lærere og elever bor privat og kommer dermed kulturene tett innpå livet. Lauretta Serero, en av lærerne fra Soweto betrakter nærmest Sandefjord videregående som en slags pedagogisk himmel.
– Jeg liker strukturen i undervisningssystemet her. Det er individuelt tilpasset, alle får ta del i undervisningen etter evne. Ingen utelukkes. Det føles nesten slik at vår sørafrikanske målsettinger er realisert her i Norge, for i Sør-Afrika er systemet mye mer rigid.
– Men de har ikke de samme problemene med disiplin i klasserommet som vi kan ha! skyter Arne Skalleberg inn. Serero tenker seg om et øyeblikk før hun legger til at det som er fremmed for henne i Norge er at folk, til tross for all sin velstand, lever i ensomhet.
– Her sørger alle for seg selv og sine, det er mange som ikke en gang kjenner naboene sine. Slik er det ikke hos oss. Det svarte Sør-Afrika har en svært inkluderende sosialt liv. Alle kjenner hverandre og hjelper hverandre. Det er en god måte å overleve på, mener Serero.
Kulturutveksling
Kulturutvekslingen i undervisningen struktureres gjennom ulike felles prosjekter. Det begynte med et demokratiprosjekt i forhold til elevrådsarbeid hvor et firma i Sandefjord ga 500 t-skjorter som ble overbrakt til elevrådet for skolen i Soweto som en praktisk øvelse.
De måtte bestemme hvem som skulle få og ikke få i en elevmasse på 800. Det handlet om å måtte velge og ta ansvar for valgene og begrunne dem. Senere har elevene fra de to skolene samarbeidet i et stort kunstprosjekt hvor de har brukt tradisjonelle symboler og uttrykksformer og blandet dem i et felles uttrykk – et stort veggmaleri.
I år har litteraturen stått for tur. Elevene har lest en roman fra det sørlige Afrika og en norsk roman – Haiene av Jens Bjørneboe.
– For våre elever var det nok en utfordring å nærme seg Bessie Heads roman Maru, forklarer Skalleberg.
– Den afrikanske historien og de afrikanske tradisjonene virket fremmede og annerledes. Men undervisningen i Soweto brakte dem nok nærmere en forståelse for afrikanske tradisjoner og dermed forstår de også lettere afrikansk litteratur.
For afrikanerne var Bjørneboes maritime univers nokså fremmed. De færreste av dem hadde noen gang vært ombord på en båt, men litteraturen sprenger grenser og de så hvordan Bjørneboes allegori kunne relateres til deres eget lands historie.
Setter seg fast
Samarbeidet skolene i mellom gjør inntrykk på elevene. – Flere av våre tidligere elever har reist tilbake til Soweto på egen hånd. Flere har sagt at det var der de ble voksne, forklarer Arne Skalleberg. Det viktigste tror han er at utvekslingsprogrammet gir en dimensjon til undervisningen og kunnskapen elevene erverver seg som de ikke kunne ha fått andre steder. Det gjelder ikke minst fag som engelsk og historie, men også kunst og musikk. – Bare tenk på den afrikanske korsangen, sier han.
– Vår opplevelse er at ungdommene er veldig fordomsfrie og nysgjerrige på hverandre. Og de oppdager at til tross for store forskjeller i materiell velstand, historie, kultur og hudfarge, så finner studentene fram til noe felles menneskelig som bryter ned fordommer og forskjeller. Det er det som gjør dette utvekslingsprogrammet så verdifullt og meningsfylt, mener Skalleberg.
Afrikanske forandringer
De afrikanske elevene som besøker Sandefjord blir også forandret. Utvekslingen gjør noe med dem. Richard Shimane Gaeadingwe og Themba Debeshe sier det slik:
– Folk er vennlige her. De kommer oss i møte. Det forandrer våre holdninger til og oppfatninger av hvordan hvite er. Vi kommer til å tenke annerledes og mindre fordomsfullt om hvite sørafrikanere i fremtiden.
Det er en ikke uvesentlig erfaring å ta med seg i et land som skal gjenoppbygges og forsones etter et vanstyre som favoriserte hvite på bekostning av svarte.
Kanskje ikke helt fullbyrdelsen av fred, kjærlighet og forståelse det heller, men definitivt et skritt i riktig retning. Alt på grunn av et samarbeid mellom to skoler i hvert sitt hjørne av verden.
UNDERSAK
Et kompetansesenter
– Sandefjord videregående skole har blitt et kompetansesenter for Nordsør-samarbeidet i undervisningssektoren, sier Jostein Selvikvåg. Han er koordinator for internasjonale relasjoner ved skolen og innrømmer at han opplever samarbeidet med Soweto som sitt hjertebarn.
– Vi har allerede holdt en konferanse for andre skoler som har vært interessert i et tilsvarende opplegg, og flere vil komme. Folk ringer oss fra hele landet for å få innspill om hvordan de kan utvikle ideer til denne typen utvekslingsprogrammer og hvordan de kan sette dem ut i live, forteller han. Morris Isaacson har en tilsvarende funksjon i det sørlige Afrika.
Forbindelsen til Soweto ble etablert gjennom Kirkens Nødhjelp på midten av 90-tallet. De var ute etter en skole som kunne samarbeide med en skole i Sør-Afrika og inviterte Jostein Selvikvåg med på en reise rundt i landet. Kanskje den dramatiske historien til Morris Isaacson High School var med på å bestemme valget. Første besøk fant sted i 1998.
– Første gangen bodde vi på hotell. Siden har vi kommet nærmere hverandre og vi bor privat. Norske lærere og elever bor hos lærerne i Soweto, mens elevene bor hos andre elever når de besøker Norge, forklarer Selvikvåg.
Samarbeidet koster 130 000 kroner året og finansieres av Norad. En vesentlig utgiftspost er å betale flyreisen til de afrikanske besøkende. Uten en slik støtte hadde de ikke hatt råd. De norske elevene må betale halvparten av sin reise selv.
– Utvekslingsprogrammet passer ikke for alle elever. Elevene må gå inn på en avtale, foreldrene må godkjenne opplegget og det er avgjørende at elevene er gode i å kommunisere på engelsk. Vi har valgfag Nord/sør som vanligvis rekrutterer elevene som skal være med på utvekslingen, forteller Selvikvåg.
Sandefjord videregående har et program for International Baccalaureat og det er elevene fra denne internasjonale linjen som er prioritert i programmet dette året på grunn av temaet og tidspunktet for utvekslingen.
