”Det er stor oppmerksomhet knyttet til mønsteret for familiedannelse og fruktbarhet for innvandrerne. Det er visst en utbredt forestilling om at innvandrerne, og særlig de fra muslimske land, skal dominere mer og mer i kraft av sitt antall. Uten at det foreløpig finnes gode nok beregninger, synes den innsikten vi har om fremtidens demografi å tilsi at noe muslimsk flertall i “vår tid” er fullstendig urealistisk. Selv om innvandrere fra ikke-vestlige land ofte gifter seg med noen fra sitt eget miljø, enten fra Norge eller fra opphavslandet, så er etterkommernes alder ved giftermålet såpass mye høyere enn for foreldregenerasjonen at det skal bli interessant å se om det skjer parallelle endringer i det regionale mønsteret. Selv om også mange etterkommere gifter seg i ung alder (omtrent den alder da etnisk norske flytter sammen), begynner de å få barn i samme alder som andre i Norge. Arven fra foreldrene er mye klarere i ekteskapsmønster enn i fruktbarhet,” skriver Østby.
”Når en sammenligner med andre land, særlig med USA, ser det ut som om innvandrerne i Norge og Norden er dårligere integrert på arbeidsmarkedet. Dette er en følge av at innvandringen til Norden er helt annerledes sammensatt. Det gir ikke mening å sammenligne flyktninger i Norden med arbeidsinnvandrere i USA. Kommer ikke de siste i arbeid, forlater de landet, mens flyktningene skal ha beskyttelse uavhengig av hva de kan drive det til på arbeidsmarkedet.”
”Det synes altså som om integreringen av innvandrere i Norge går rimelig bra, i den forstand at forskjellene blir klart mindre over tid og mellom generasjonene. Det er mange ting som ideelt sett burde gått fortere, men når kursen justeres, er det viktig å sørge for at de gode tendensene vi har til bedre integrering på mange områder ikke settes på spill. Ved integreringen må en hele tiden legge til grunn at innvandrerne er mer heterogene enn noen annen sosial gruppe, og at individuell tilpasning av tiltakene, som i det nye introduksjonsprogrammet, er en viktig forutsetning,” avslutter Østby.
