Hver av Sjefsgårdens lærere er gode skuespillere. Det er sant; de må være det. I Sjefsgården har vi elever fra forskjellig land, elever som aldri har vært på skole, elever som ikke kan andre språk enn sitt eget. For å kunne forklare må lærerne spille et lite spill, synge og tegne.
På sin side er elevene gode tilskuere. De forstår nesten alt som blir spilt, og blir forelsket i sine ”favorittskuespillere”!
Men en gang i året skifter våre tilskuere og skuespillere roller. Lærerne kler seg i fine klær, pynter seg og sitter på baken. Og omvendt, elevene danser, synger, spiller et lite spill for lærerne.
Levende legende
Jeg er stolt av at jeg var elev på Sjefsgården. Der har jeg lært så mye. Jeg lærte ting som aldri man kan lære på universitet.
Da jeg var elev, fortalte en av våre gruppemedlemmer om sin mora. Den afrikanske hyggelige, dyktige og sjarmerende damen fortalte hvordan hennes mor lengtet etter barna sine, og hvordan hun brukte sine siste penger for å kjøpe noe til barna. Hun ble en legende for meg. Jeg tenkte mye på denne afrikanske, sterke kvinnen.
En dag da jeg så en ny elev på Sjefsgården, en intelligent, tålmodig, hyggelig og sterk afrikanske dame, tenkte jeg at akkurat slik ser den afrikanske legenden ut.
Jeg ble så overrasket da jeg fikk vite at hun var mora til den jenta som fortalte om mora si! Hun er den legenden. Hun heter Capolin.
På juleavslutningen var det akkurat hun som fikk æren av å styre festen!
Til tross for at våre elever bare har bodd i Norge i noen år, stoler våre lærere på oss. Fordi de kjenner oss!
Uvirkelig virkelighet
Da den glade og sjarmerende damen fra Afrika startet å synge, følte vi den afrikanske jordas smak. Den er full av krydder! Da de afghanske og irakiske guttene startet å danse, følte vi savnet av hjemlandene deres. Da de russiske damene tok mikrofonen og startet å synge den berømte sangen ”Kalin-kamalin-kamalinka moya”, prøvde alle å synge med.
Men vi liker best å høre vårt blandakor – Sjefsgårdens musikkvalgfag-sangere. Til tross for at de er fra forskjellige land og kulturer, har ulik religion, kjønn og alder, lyder det som en lovsang for frihet og vennskap når de synger.
Det overrasker og forbauser meg hver gang! Selv om noen av oss går på skole for første gang i livet, er alle våre elever flinke til å synge, danse, skrive dikt og tegne.
Men det ventet meg enda mer overraskelse!
Aldri kunne jeg tenke at våre elevene kunne noe slikt – å spille et skuespill på en profesjonell måte! De spilte en norsk eventyr, Prinsessa som ingen kunne målbinde, på norsk! Og til tross for skuespillerne ikke kunne mye norsk, og ikke tilskuerne heller, forstod vi nesten alt. Det var helt fantastisk! Oppsetningen og scenearrangementene passet for eventyrsjangeren, og skuespillerne spilte med stor entusiasme.
Jeg ble ikke så veldig skuffet da mistet jeg muligheten til å se Shakespeares ”Hamlet” i Moskva, og jeg ble ikke så veldig skuffet da jeg mistet muligheten til å være Las Skalla i Italia, men jeg blir veldig skuffet når Levangers innbyggere mister muligheten til å være med oss når vi arrangerer noe.
De kan lære og få vite så mye blant oss!
