- Privatskoler, det nye Norge og kunnskapsministeren! - 16.04.2006
- Julenissen kom ikke til Fatim - 15.04.2006
- Afrikaneres møte med politiet er vanskelig - 07.04.2006
De som er gamle nok vil huske at for mange år siden gikk mange av oss rundt med en ”button” på frakken eller jakka, med tekst i forskjellige glade farger. Det stod for eksempel: ”Ja til et fargerikt fellesskap”. Det var på den tiden da det var kommet såpass mange asylsøkere og øvrige innvandrere fra fjerne himmelstrøk at man la merke til dem, og det norske samfunn måtte se i øynene at noe nytt og vesentlig var i ferd med å skje.
Utviklingen har siden den gang brakt langt flere innvandrere hit, fra de fleste kanter av verden. Nordmenn og det norske samfunnets holdninger har også endret seg. Det fortelles om øket rasisme, og innvandrerne er i økende grad mer blitt betraktet som et ”problem”.
Som vi vet: Norsk historie og samfunnsutvikling har gjennom flere hundre år i meget stor grad blitt påvirket, og til dels direkte styrt av innvandrere. Det som er nytt er summen av mange mindre faktorer: Det store antallet, at de kommer fra fremmede kontinenter, med ”ikke-norsk” hudfarge, annen kultur , annen historie og annen religion enn kristendommen.
”Etniske nordmenn” blir lett opptatt av ”det typisk norske”. Jeg har ennå til gode å se noen grundig og troverdig klargjøring av hva ”det typisk norske” er. Jeg tror at de senere års problematisering omkring innvandrerne første og fremst forteller noe om vår meget korte historie som selvstendig nasjon i moderne tid. Vi har rett og slett ikke hatt tid til å utvikle en nasjonalfølelse som er trygg nok til at den gir nevneverdig plass for nysgjerrighet og romslighet. Debatten om hva som er ”typisk norsk” blir som oftest sterkt etnosentrisk og provinsiell. Det mest interessante med den er vanligvis hvordan den klargjør hvilke krumspring i historiefortolkning og selvforståelse nordmenn er villige til å benytte for å opprettholde følelsen av å være spesielle og særlig verdifulle.
De islamske kvinners skaut, – hijab, – har kommet sterkt i fokus i den senere tid. I Frankrike som religiøst symbol, og dermed som en trussel mot det sekulariserte franske samfunn, – i Norge mest som et symbol på kvinneundertrykking. Hvorfor skulle det være så vanskelig for oss å godta det som et kulturelt og religiøst symbol knyttet til islam?
Hva vi etniske nordmenn omgir oss med av symboler får knapt noen oppmerksomhet i debatten. La meg nevne noen. Det kristne kors, helst i gull, i halskjede, helst i gull: ”jeg bekjenner meg til den kristne tro”. Kostbare italienske moteklær: ”jeg har penger og god smak”. Dyr og luksuriøs bil: ”har penger og makt”. Kjønnsatributter på utstilling, eks. ”veranda-BH”, lårkort skjørt og vrikkerumpe: ”er sexy og deilig”. Skyggelua bak frem: ”er tøff type”. For lange slengbukser, matleit ansiktsuttrykk og mobiltelefon på øret: ”er cool type”. Kong Olav-skyggelue, velbrukt anorakk og fuglehund på skitur i Nordmarka: ”gammel overklasse med gamle penger”.
Rekken av eksempler kunne gjøres svært lang. De symbolene vi benytter oss av forteller om hvem vi er, eller hvem vi ønsker å bli oppfattet som å være.
Etniske nordmenns oppfatninger om integrering av innvandrere synes å være at innvandrerne må bli så like oss som mulig, og at de må bli det så fort som mulig. I tillegg til det norske egoistiske argumentet: innvandrerne skal være velkomne, fordi vi trenger deres arbeidskraft. Deres fremtidige arbeidsinnsats vil bidra til å betale våre pensjoner.
Ut fra historiske erfaringer vet vi at assimilering av innvandrere tar ca. tre generasjoner. Vår tids innvandrere må selvfølgelig gis denne romslighet i tidsperspektiv.
Og hva så hvis de foretrekker å bosette seg nært hverandre, holde fast ved sin kultur, sine tradisjoner, sin religion og sitt språk, – i tillegg til å lære seg norsk? Ja så gjøre de jo faktisk ikke noe annet enn hva norske innvandrere i for eksempel nord – Dakota i U.S.A. gjorde over en periode på ca. 100 år. Bortsett fra at det nye språket de måtte lære seg var engelsk.
Etniske nordmenn må ta disse perspektivene inn over seg og innrette seg etter dem.
Innvandrerne kommer hit med sine utseendemessige særtrekk og sin arbeidskraft, ja vel. Men de har også med sin kultur, sin historie, sine normer og verdier, og sin religion.
Integrasjon handler slett ikke bare om at innvandrerne skal integreres i det norske samfunn. Også vi etniske nordmenn skal tilpasse oss til innvandrerne, og til et samfunn som fortsatt vil være i forandring, hvor utviklingen også vil bli påvirket av mennesker , kulturer, historie og religioner som tidligere var oss ganske fremmede.
Hva er en nordmann? I dag er dette spørsmålet umulig å besvare hvis man prøver å gjøre det ut fra historiske, demografiske, religiøse eller kulturelle kriterier.
Det fins bare et gagnbart svar: en nordmann er et menneske med norsk statsborgerskap. Det fins hvite, lyserøde, røde, gule, brune, blålige og nesten svarte nordmenn.
