- Våre barn vårt felles ansvar - 02.11.2006
- Tvangsekteskap på Sri Lanka - 19.10.2006
- Somalia – et land i uvisshet - 05.10.2006
Starten på politisk islam settes ofte til Egypt og opprettelsen av Muslimbrødrene i 1928. Gruppens grunnlegger og første amir het Hassan al-Banna. Under hans ledelse ble brødrene snart en massebevegelse i Egypt.
Muslimbrødrene så på islam som det komplette og totale system med Koranen som en naturlig grunnlov. Koranens moralske prinsipper var ifølge brødrene universelle. Vestlige idealer som demokratisk grunnlov og en deling av politikk, religion og kultur ble forkastet.
Gjennom veldedig arbeid for den jevne egypter samt andre former for sosiale og religiøse aktiviteter, vokste de seg store og ble etter hvert mer politisk aktive på den hjemlige politiske arena. Samtidig spredte organisasjonen seg utover Egypts grenser. Det ble på denne tiden opprettet avdelinger i både Irak, Jordan og Libanon. Under andre verdenskrig og ikke minst den påfølgende Palestina-konflikten skaffet Brødrene seg verdifull militærtrening.
Muslimbrødrene var på høyden av sin makt i 1949. Med sine vel to millioner medlemmer ble de sett på som en betydelig maktfaktor i Egypt, og monarkiet så på dem som en trussel. Ledelsen, inkludert Hassan al-Banna, ble derfor tatt av dage. Selv om monarkiet ble styrtet og etterfulgt av offiserstyre i 1952, fortsatte konfliktene mellom brødrene og det styrende regimet i landet.
Sayyid Qubt
Muslimbrødrenes viktigste ideolog, Sayyid Qubt, ble født i 1906 og skulle bli en av de viktigste islamske forfatterne i det 20. århundre. Han hadde ingen utdanning i tradisjonell forstand gjennom et islamsk lærested, men hans meninger og oppfatninger var hentet fra ting han selv hadde opplevd.
I motsetning til al-Banna ville Qubt islamisere samfunnet gjennom revolusjon. Sentralt i Qubts ideologiske argumentasjon var tre begreper: ”jahiliyya” (hedendom), ”takfir” (utstøtelse av fellesskapet) og ”jihad” (hellig krig). Til grunn for begrepet ”jahiliyya” ligger Qubt syn på samfunnsutviklingen. Religionsviter Kari Vogt oversetter begrepet som ”før-islamsk tid” eller ”hedendom”. Qubt mente samfunnet hadde forfalt moralsk og hadde falt tilbake til tilstander som hadde eksistert før islams grunnleggelse på 600-tallet etter kristen tidsregning. Han mente altså at det sittende styret framsto som uvitende og at de fornektet det guddommelige. Som følge av jahiliyya ville man oppleve takfir.
Qubt likte ikke det nasjonalistiske egyptiske samfunnet som hadde oppstått i etterkant av avkoloniseringsprosessen med Storbritannia. Han mente nasjonalismen hadde tatt over for religionen og gjort samfunnet mer vantro. Det var foreldregenerasjonen Qubt så på som vantro. Siden avkoloniseringen hadde en ny og stor generasjon blitt ungdommer og studenter. Denne generasjonen hadde ikke vært gamle nok til å få med seg strømningene fra avkoloniseringen, jubelrusen over uavhengigheten og den økende nasjonalistiske følelsen som Qubt så sterkt mislikte. Denne nye generasjonen var mottakelige for hans budskap fordi de ikke hadde den samme nasjonalistiske ballasten med seg som deres foreldregenerasjon, samt det sittende styrende regimet.
Med bakgrunn i det samfunnet Sayyid Qubt observerte, så han på jihad, hellig krig, som en nødvendighet mot målet om en islamsk stat. Dette til tross for at han hadde uttalt at fred var den normale tilstand.
Qubt ble fengslet i 1954 og i årene som fulgte satt han fengslet i en lengre periode, kun avbrutt av korte perioder i frihet. Han ble henrettet av egyptiske myndigheter før han fikk forklart nærmere hans teorier om jahailiyya, takfir og jihad. Hans tilhengere delte seg inn i forskjellige grupper med egne tolkninger av hans ideologi.
Det ydmykende tapet mot Israel i seksdagerskrigen i 1967, gjorde at nasjonalismen fikk seg en knekk. Det samme gjorde Nasser. Dette ga islamistene en sjanse. På denne tiden var de store barnekullene i etterkant av avkoloniseringen i ferd med å nå studentalder.
Etter at han overtok hadde den egyptiske presidenten Sadat løsnet opp politikken etter sin forgjenger Nasser. Muslimbrødrene fikk blant annet vende tilbake fra eksil. I mellomtiden hadde de tjent seg rike på olje. Sadat løsnet opp på økonomien og godtok flere private initiativ enn det Nasser hadde gjort. Egyptiske myndigheter var interessert i å komme på lag med middelklassen som hadde mange nyrike medlemmer som følge av oljen utenfor Egypts grenser. Disse tilhørte den moderate siden av Muslimbrødrene, de som bare en sjelden gang refererte til Qubts radikale tanker.
Sadat satset på å oppmuntre til igangsettelse av en islamsk bevegelse som han så på som sosial konservativ. I bytte mot politisk støtte ga han den islamske intellektuelle eliten et kulturelt og ideologisk selvstyre. Den fromme middelklassen fikk samtidig adgang til flere av de nye områdene av den nye privatiserte økonomien. Det var opp til disse ”favoritiserte” islamistene å holde de mer radikale gruppene og bevegelsene på avstand.
Gamaal Islamiyya og egyptiske styresmakter var som allierte å regne helt fram til 1977. Det året startet med store demonstrasjoner og opptøyer mot den økonomiske politikken Sader og hans regjering førte. Demonstrantene protesterte mot de sosiale konsekvensene denne politikken førte med seg. En ytterliggående, radikal gruppe; ”Al Takfir wa-I Hijra”, også kalt ”The society of Muslims”, trosset regjeringen og kidnappet og drepte en geistlig. Gruppens leder, Shukri Mustafa, tok Qubts teorier til et ytterpunkt. Han mente hele verden var jahiliyya og erklærte takfir over hele den muslimske verden med unntak av seg selv og sine menn. Den endelige avslutningen på denne alliansen var da Sadat reiste til Jerusalem for å forhandle fram det som senere skulle bli kjent som Camp David-avtalen med Israel.
Dette var mer enn islamistbevegelsen i Egypt kunne tåle. Var det noe man ikke måtte gjøre, så var det å forhandle om fred med israelerne, og minst av alt med amerikanerne som meglere. Det gode forholdet mellom styresmaktene og islamistene var brutt. Det ble erklært jihad mot Sadat med den begrunnelsen at han med sine gjerninger var å regne som frafallen fra islam. Han hadde gitt etter for både sionismen og kapitalismen. Sadat godtok ikke anklagene fra islamistene og svarte med å bla. nedlegge den egyptiske studentunionen og konfiskere flere eiendommer som var i studentunionens eie.
President Sadat ble drept 6. oktober 1981. Deler av islamistbevegelsen, som fremdeles ikke hadde klart å bli en enhet, håpet at drapet ville føre til et folkelig opprør og et bredt folkelig krav om nytt regime slik man hadde sett i Iran under revolusjonen i 1979. Hvorfor skjedde ikke det samme nå?
For det første tilhører de to landene hver sin hovedretning innenfor islam. Egypt bygger på den sunnimuslimske retningen. Da Muslimbrødrnee ble grunnlagt i 1928 var det denne retningen de hadde som ideologisk grunnmur. I Iran bygger man på den shi`amuslimske retningen. Denne retningen oppfattes som mer revolusjonær og venstreorientert enn sunniislam. Shi`a muslimen Khomenini brukte doktrinen om den skjulte imam til å legitimere sin rett til makten. Ved å bruke bilder fra den tredje imam Hussayns kamp mot den onde umayyadekalifen Yazid, legitimerte han styrtingen av sjahen som en kamp mot det onde. I sunnimuslimske Egypt kunne samme argumentasjon ikke være mulig.
En viktig faktor ved revolusjonen i Iran var Khomeinis vilje og evne til å forene ulike opposisjonsgrupper mot deres felles mål: å bli kvitt det sittende regimet. I Egypt var islamistbevegelsen altfor splittet. De moderate Muslimbrødrene kunne ikke stå inne for de mer radikale gruppene sin tolkning av Qubts jihad-doktrine. At enkelte radikale grupper strakk Qubts ideologiske teorier til det ytterste, ved for eksempel å erklære jahiliyya over hele den muslimske verden med unntak av seg selv, bidro til at et dårlig samarbeidsklima.
Ved å sammenligne islamistbevegelsen i Iran og Egypt finner man heller ikke den samme lederskikkelsen i Egypt som det iranerne hadde i Khomeini. Det kan virke som om de egyptiske styremaktene gjorde mer for å holde den islamske opposisjonen nede enn det sjahen i Iran gjorde. Da Muslimbrødrene ble for store og mektige ble ledelsen tatt av dage. Både Hassan al-Banna og Sayyid Qubt var potensielle lederskikkelser ved en eventuell revolusjon som den i Iran, men de ble tatt av dage av egyptiske myndigheter før de fikk sjansen til å samle en islamsk front mot regimet. Det er også viktig å huske på at en samlende skikkelse som al-Banna ville islamisere samfunnet fra grasrotnivå og ikke gjennom revolusjon. Egyptiske myndigheter gjorde sitt for å hindre en enhetlig islamistisk bevegelse. Da Sadat ga den moderate delen av bevegelsen visse fordeler mot at de mer radikale gruppene ble holdt unna. Dette bidro til at ulike deler av islamistbevegelsen ble satt i opposisjon til hverandre.
Mange faktorer fra årene før revolusjonen i Iran har likhetstrekk med forholdene i Egypt på den samme tiden. Det sittende regimet i Egypt var i likhet med den iranske sjahen lite populært. President Sadat fikk mange mot seg med sin åpning av den egyptiske økonomien. Khomeini hevdet at sjahen hadde overlatt kontrollen over Iran til amerikanerne i landet. Etter Camp David-avtalen mottok også Egypt store økonomiske midler fra USA, uten at dette fikk befolkningen til å støtte islamistbevegelsen nevneverdig mer av den grunn.
Den egyptiske islamistbevegelsen er ofte blitt sett på som forbilde for andre grupper i andre land. Likevel var de altså ikke sterke nok til å ta makten i Egypt på egen hånd og de greide ikke samle seg. Da president Sadat ble drept under en militærparade i oktober 1981 håpet man på en slags reprise fra det som hadde skjedd i Iran noen år før; at folket sto sammen og lagde opprør mot det sittende regimet. Dette skjedde aldri. Sadat ble erstattet av visepresident Mubarak og de store opptøyene uteble. Hvorfor stormet ikke folket til gatene? De egyptiske islamistene fikk aldri med seg et helt folk slik Khoemini klarte det.
Qubt mente at nasjonalismen hadde skylda for at den eldre generasjon var vanskelig å få med under den islamistiske paraplyen. For å virke mer samlende holdt Khomeini tilbake visse deler av sin ideologiske tankegang i tiden før revolusjonen. Med en egyptisk islamistbevegelse som fremsto som en gruppe med forskjellige kart mot et mål de ikke kunne enes om, virket ikke det forlokkende på massene.
