- Sannheten om Vladimir Putin - 21.09.2006
- Sirkusartister - 06.09.2006
- Fabricating Terrorism - 06.06.2006
Valget i Irak er det første på fem tiår. Valget i Irak markerer for alvor starten på et Irak etter Saddam. Vi kan ane den spede begynnelse på et demokrati, men heller ikke noe mer enn det.
Hovedproblemet er at det Irakiske folk fortsatt er splittet i tre ulike folkegrupper hvor én av dem har en valgdeltakelse på kun 20 prosent. Blant sunnimuslimene, hvor mange valgte å boikotte valget, har følelsen av å være minimalisert bare økt etter valget. Deres frykt og vilje til å skape uro må taes på alvor.
Vi må ikke lure oss selv til å tenke at nå er situasjonen i Irak så mye mer annerledes enn for noen uker siden. Det er feil. Valget i seg selv er kun et første lite skritt på veien mot et samfunn hvor de ulike folkegruppene kan leve trygt og fritt i et felles land med en felles politisk ledelse.
Nyhetsredaktør i tv-kanalen Al-Arabiya, Nakhle al-Hage, beskriver valget som en viktig begivenhet i den arabiske verden. For første gang blir man ikke diktert hvem man skal stemme på.
Å bygge demokrati handler om mer enn begivenheter, det handler mest om det dagligdagse – der har Irak et lang vei å gå. Man må bli enige om mål og metoder for å bygge en felles fremtid. Begivenhetene kommer et par ganger i året, hverdagene er der hver eneste dag.
Det er på hverdager samfunnet skal bygges, det er da må regjeringen evne å vise politisk styrke og evne til å forhandle med alle folkegruppene.
Zeina er 60 år og bor i Bagdad. Hun stilte til valg for NDP under valgt. I sin blogg for BBC skriver hun at alt er så mye bedre etter valget, at hun og familien feirer med kake. Hun skriver at det viktigste for henne ikke var å bli valgt selv, men at hun faktisk har vært med på å gjøre en forskjell. Hennes siste tanker i forbindelse med valget er at det er det samme hvem som vinner, bare man kan leve i et fritt land med en regjering alle godtar.
Det er akkurat det som er problemet. For valget, slik det ble avviklet, er ikke nok for at regjeringen blir godtatt. Kaoset i Irak etter Saddam er heller ikke den mest overbevisende reklame for demokratiet. At landet fortsatt er okkupert må også taes med i betraktningen. Det viktigste nå er at regjeringen får et tredelt samfunn til å løfte sammen i ett løft. Det er slettes ingen lett jobb.
Statsminister Iyad Allawi har tidlig sagt at han vil kjempe for å forene de etniske og religiøse gruppene i landet. Allawi bør sammen med de ulike folkegruppene se på organiseringen av konsosierte demokratier å lære av hvordan ulike befolkningsgrupper kan stå sammen på elitenivå og utforme en felles politikk for et felles samfunn.
Kunsten i Irak nasjonalt blir å dyrke kulturelle forskjeller og likheter når man skal bygge et felles samfunn.
Til syvende og sist handler det om folks vilje, gjennom valget i slutten av januar viste de både at viljen er der, og at den sitter langt inne. Derfor er valget i Irak kun et første skritt. Verken mer eller mindre.
