- Våre barn vårt felles ansvar - 02.11.2006
- Tvangsekteskap på Sri Lanka - 19.10.2006
- Somalia – et land i uvisshet - 05.10.2006
Integrering fordrer kommunikasjon. Nøkkelen til vellykket integrasjon i Norge er åpenbart det norske språket.
Mens norsk skrift og tale er en selvfølgelighet for Ola og Kari, er dette alt annet enn selvsagt for Ali og Fatima. De fleste Oslo-skoler med en viss mengde minoritetselever vil kunne fortelle om innvandrerbarn som ved skolestart ikke evner å kommunisere på norsk.
Enhver pedagog vil kunne bevitne hvor tøff start slike barn kan få på skolen, og hva slags virkning det kan få på undervisningen også for resten av klassen.
Innvandrere i Norge kommuniserer på sitt eget morsmål i hjemmet, og det blir også det første språket deres barn lærer. De innvandrerbarna som ikke har gått i barnehage, dukker gjerne opp på første skoledag uten basale norskferdigheter.
Kontantstøtten et onde
Ansvaret for integreringen som påhviler samfunnet, forsømmes ved kontantstøtten. Med kontantstøtten motiveres de svakerestilte i samfunnet til å ta det økonomiske tilskuddet kontantstøtten innebærer, og holde barnet hjemme.
Barnerike innvandrerfamilier, gjerne med dårlig økonomi, ønsker selvsagt en slik inntekt velkommen. Og med dette opprettholdes en stor barriere for en fremtidig vellykket integrering. Kontantstøtten er således et onde i integreringssammenheng.
Vi er veldig heldige som bor i et sosialliberalt land, som også omtales som verdens rikeste.
I verdens rikeste land burde barnehageplass være en rettighet for ethvert barn. Slik er det ikke i dag. Ut fra dragkampene mellom de ulike politiske partier kan det synes som at barnehageordningene er nokså dårlig organisert.
Heller enn å gi kontantstøtte til familier for å holde barn borte fra barnehagen, burde samfunnet gi penger til de ressurssvake som tilskudd til dekning av barnehageplass.
Et slikt tilskudd bør øremerkes for de familier som sender sine barn til barnehage, og som er såpass ressursvake økonomisk at de ikke kan betale for det selv. Med dette kan de minst ressurssterke i samfunnet motiveres til å sende barna i barnehage – ofte er det jo nettopp deres barn som også trenger det mest.
Selvsagt har ønske om makspris i barnehage mye godt for seg for de økonomisk svaktstilte. Men incitamentet til å starte private barnehager reduseres tilsvarende. Dersom maksprisen fjernes, tilsier markedsøkonomiske prinsipper at private barnehager i økende grad etableres. Etterspørselen er såpass stor at mange vil være villig til å betale ekstra for tilbudet.
Imidlertid kan konsesjon til private barnhager for eksempel betinges av at ca. 10 prosent av barnehagens plass gis til barn fra «tilskuddsfamilier».
Dette tapet av gevinst for barnehager kan kompenseres med skattemessige fordeler for disse private barnehagene. Staten er ikke bare rik nok til å spandere dette – det vil i høyeste grad være en sosial utgift til inntekts ervervelse for hele storsamfunnet.
Selvsagt vil det være de økonomisk gunstig stilte som vil ha best råd til ulike private barnehageordninger. Men med dette vil det også frigjøres en del barnehageplasser i offentlige barnehager som kan opprettholde intensjonen om en makspris. Det offentliges oppgave må i bunn og grunn være å sikre barnehageplass til alle, og kvalitetssikre barnehagen.
For verdens rikeste land burde det være en opplagt oppgave å investere i vår viktigste kapital – Norges fremtid; barna.
Barn som frarøves muligheten til barnehage, frarøves også sosial kapital. Dette kan bli en byrde videre i livet. I barnehagen lærer barn blant annet å omgås sine likemenn, de får andre typer grenser enn i hjemmet, og selvsagt lærer barna også norske skikker og det norske språket. Dette fundamentet som legges tidlig i livet, har signifikant betydning for barnets videre utvikling.
Barnehagegevinsten
En annen utfordring er også at mange foreldre ikke ønsker å sende sine barn til barnehage fordi de ikke ser gevinsten med det. Det bekymringsfulle knytter seg i særdeleshet til innvandrerfamilier. Mange ser ikke at jo tidligere barnet sosialiseres inn i den norske hverdagen, jo lettere vil det være for barnet å forholde seg til den norske hverdagen senere. Dette gjelder ikke bare skolen, men også andre sosiale arenaer, og ikke minst den norske arbeidsplassen.
Fundament som legges tidlig i livet, bør være på solid grunn. Det er ikke uten videre slik at tunge yrker som medisin og jus går videre i arv. For barna med de mest ressurssvake foreldrene vil en sterk start i livet være helt nødvendig for deres muligheter videre.
Barn fortjener barnehageplass, og samfunnet burde heller tilrettelegge for dette enn det motsatte.
Den friheten kontantstøtten innebærer for mange, er også nokså illusorisk for de som fra før er dårligere stilt økonomisk. Kontantstøtten som motiverer familier til å holde barna borte fra barnehagen, hindrer således noe av det viktigste for de yngste minoritetsbarna; en god start på livet.
(Opprinnelig publisert i VG 02.02.05)
