Ordet itjihad er sannsynligvis ukjent for de fleste norske ører, og virker mistenkelig likt ordet jihad. Sistnevnte oversettes ofte til hellig krig, men betyr egentlig anstrengelse. Itjihad er på sin side den islamske tradisjonen for uavhengig tenkning. Ingen eier Koranens betydning – ikke imamene, ikke muftiene eller andre religiøse eller kulturelle lederskikkelser. Ingen andre enn Gud.
Og når Gud ikke akkurat kan nås ved å taste et 800-nummer og spørre hva meningen med livet egentlig er, har vi ingen andre igjen å stole på enn oss selv og den frie tanke. Det er her Irshad Manji kommer inn. Den unge, kanadiske tv-journalisten, skribenten og muslimen har skrevet boken Hva er galt med Islam?
I et forsøk på å sette i gang en offentlig itjihad blant unge, vestlige muslimer. Boken bærer preg av å være hennes personlige bidrag til økt itjihad, der hun drøfter ulike forståelser av islam både med utgangspunkt i egne erfaringer, religiøse lederes utsagn og bokverk om islam. Hun kritiserer det hun opplever som en taushet blant den store massen av vanlige muslimer. Manji drister seg også til å si at grunnen til det, er at innen islam er den bokstavtro tolkningen av Koranen den mest utbredte i dag: Den oppfordrer ikke til selvstendig tenkning. Forfatteren er inne på noe svært viktig når hun sier at muslimene selv også må ta en del av ansvaret for at så mange har vrangforestillinger om islam.
Sverd og skjold. Men det mange opplever som en overveldende vegg av taushet blant gjennomsnittsmuslimer, er også en konsekvens av mediedramaturgien som legges til grunn for den offentlige debatten: De moderate passer ganske enkelt ikke inn. Se for deg følgende personer som kjempe for oppmerksomhet i mediene: Kandidat A er en skjeggete og litt skummel muslimsk mann som sier at Norge er syndenes land og at alle norske kvinner er horer. Kandidat B er en muslimsk statsviter som sier at islam oppfordrer til at folk skal oppsøke ny kunnskap og være kritisk. Hvem tror du lettest vil få spalteplass? Dette gjør likevel ikke Manjis oppfordring om å diskutere islam mindre berettiget. Islam misbrukes både som sverd og som skjold, skriver hun. Sverdet kjenner vi allerede til, gjennom dem som tolker jihad som en krig mot ikke-muslimer, spesielt mot amerikanere. Skjoldet trekkes frem av andre, oftest moderate muslimer, som utnytter den vestlige offentlighetens manglende kunnskap om islam.
Dette er de som blir veldig fornærmet om noen skulle stille spørsmål ved måten religionen praktiseres på enkelte steder. Folk som heller enn å svare på spørsmålene og åpne for en potensielt konstruktiv dialog, velger å anklage spørsmålsstilleren for å bare være ute etter å kritisere muslimene eller islam. Den norske offentlige debatten om islam, i den grad den eksisterer, preges av dette. For eksempel da Islamsk Råd nektet å delta i fakkeltoget mot vold og terror, initiert av tv-journalisten Noman Mubashir i desember. Selv om rådets reaksjon var forståelig, virket den sannsynligvis mot sin hensikt: Er man defensiv, fremstår det som om man har noe å skjule. Irshad Manjis observasjoner glir slik rett inn i vår norske hverdag også. Vedtatte sannheter. Like god er boken ikke når den bikker over til det polemiske og nesten påståelige. Ett eksempel er når forfatteren forteller oss hva Osama bin Laden egentlig mente med terrorangrepet 11. september 2001: To him [bin Laden],
World Trade Center workers were conscious combatants in the march of secular materialism, an ideology that worships gadgets and image-infested brands. That renders them guilty of idolatry and assault on the oness of God. Bin Laden mente arbeiderne på WTC var conscious combatants, altså? Hvordan vet du dét, Irshad?
Selvsagt er Manjis fortolkning av 11. september og bin Ladens mulige tankeprosesser like gyldig som alle andres, men hun argumenterer ikke akkurat overbevisende for sitt syn. I grunnen argumenterer hun ikke for det i det hele tatt, hun bare legger det ut som en vedtatt sannhet. Tre år etter terrorangrepet vet vi fortsatt ikke hva flykaprerne eller bin Laden tenkte da de bestemte seg for å gjennomføre angrepet. Angrep de tårnene som symboler? I så fall symboler for hva? Kapitalisme? Vestlig arroganse? Jødisk konspirasjon? Eller noe helt annet? Vi vet ikke. Når Manji da så skråsikkert forteller oss hva hensikten med angrepet var, virker det bare snevert.
Selektiv. Selv om Manji tar opp mange og relevante saker, er den likevel selektiv i sin tilnærming til problematiske sider ved islamsk lære: Hun spør hvorfor muslimer ber mot Mekka, når det var Jerusalem som opprinnelig var bønneretningen for muslimene, og når det i Koranen står (2:115): Øst og vest tilhører Gud. Hvor dere enn vender dere – der er Guds åsyn. Gud omfatter alt, og vet alt. Hun spør også hvorfor hijaben er blitt et symbol for så mange muslimske kvinner, når skikken er preislamsk og når den ifølge enkelte tolkninger bare var obligatorisk for Profetens koner.
Men hun unngår glatt mer kompliserte ting, for eksempel sure 4, vers 34 i Koranen, om hvordan man skal behandle kvinner som er oppsetsige: Dem som dere frykter oppsetsighet fra, skal dere formane, gå ikke til sengs med dem og gi dem stryk. Dét den norske oversetteren av Koranen, Einar Berge, her kaller stryk, kaller den engelske oversetteren Yousuf Ali beat them (lightly), oversetteren Pickthal kaller det scourge them og Shakir skriver beat them.
Uansett hva man velger å kalle det, så levner det liten tvil om at man her har å gjøre med et vers som lett kan misbrukes til å legitimere vold mot kvinner. Hvordan skal man unngå dét? Reflektert islamkritikk tjener alle på, spesielt muslimene. Irshad Manjis bok danner et godt basisdokument for fremtidig islamkritikk basert på kunnskap, ikke fordommer eller forestillinger. Om noen andre overtar stafettpinnen herfra gjenstår å se. To viktige forutsetninger er uansett at den jevne muslim senker skjoldet sitt, og at de som fordeler den offentlige taletiden i større grad interesserer seg for refleksjon enn sensasjon.
(Anmeldelsen er basert på den engelske utgaven.)
SAKPROSA
Irshad Manji
Hva er galt med islam?
Oversatt av Marit og Stian Bromark
236 sider. Cappelen. 2004
Opprinnelig publisert i Morgenbladet 04.02.05.
