Bredal har intervjuet fjorten unge kvinner og åtte unge menn som er oppvokst i Norge. De har ulik nasjonal bakgrunn: pakistansk, indisk og srilankisk/tamilsk. De er muslimer, sikher, hinduer og katolikker. Ikke alle er gift arrangert, men de er del av en tradisjon der dette er vanlig. Likevel er deres erfaringer svært forskjellige. Anja Bredals avhandling viser at det er svært mange måter å gjøre et arrangert ekteskap på.
En beslutningsprosess med flere stoppesteder
Ekteskapsinngåelse er for disse ungdommene ikke noe som bare angår dem individuelt. Ekteskap er et familieanliggende. Ifølge idealet skal foreldrene spille hovedrollen i å finne en partner, ofte etter forhåndsdefinerte kriterier. Og det er knyttet sanksjoner til brudd på lydighets- og ærbarhetsnormer. Hvordan er så praksis? Hvordan opplever de unge selv sin innflytelse? Hva foregår av forhandlinger? Anja Bredal har gjennomgått giftemålene som en beslutningsprosess med flere gjøremål, vurderinger og beslutninger. Fra første initiativ, via å lete etter og finne den rette, til å få aksept hos foreldrene eller selv akseptere, og til slutt bryllupsfesten. Hun finner ekteskap der foreldrene finner partner og den unge samtykker. I andre tilfeller samarbeider foreldrene og den unge om å finne partner. Noen ganger finner den unge partner og foreldrene samtykker. Men blant de Bredal intervjuet finnes også historier preget av konflikt, tvang og motstand.
Tre historier
”Tahira” har selv funnet ektefellen sin. De traff hverandre i et familieselskap, fant tonen og møtte hverandre i halvannet år før de fortalte det til foreldrene. Men hun fortalte ikke hvor lenge og hvor mange ganger hun hadde truffet mannen. Man setter ikke familiens og eget rykte på spill på den måten. Likevel antar ”Tahira” at foreldrene vet. Men ”Tahira” har faktisk funnet en partner som foreldrene kunne godkjenne innenfor etablerte kriterier.
”Surjit” sto i ungdomstida imot forelskelser fordi det verken var riktig eller lurt å innlate seg på et forhold til en norsk jente, slik han så det. Han skrev det til og med ned, for å unngå plutselige innskytelser. Sammen med foreldrene reiser han til opprinnelseslandet for å finne kvinnen i deres liv. Allerede på flyplassen får de nyss om en som tilsynelatende tilfredsstiller alle kriterier. Men på grunn av misforståelser forsvinner denne kvinnen ut av bildet. ”Surjit” treffer flere kvinner, men ingen som innfrir helt hos han. Tiden renner ut og han må reise hjem med uforrettet sak, men faren blir igjen. Så dukker ”den første kvinnen” opp igjen. Faren kontakter sønnen i Norge. Uten å treffes sier ”Surjit” og kvinnen ja til hverandre. Når han senere får se bilder av henne, faller han pladask. Og når de endelig møtes, er det som de har kjent hverandre lenge.
”Fatimas” far mener bestemt at hun skal gifte seg med en mann i opprinnelseslandet. Han godtar ikke hennes etnisk norske kjæreste, og utsetter henne for et giftepress som ”Fatima” har levd med i mange år. Faren reagerer dels med sinne, dels med appeller til datterens lojalitet og ansvarsfølelse for foreldrenes helse og familiens rykte. Han forteller at slekta i hjemlandet ikke vil vite av ham hvis datteren trosser ham. Dessuten ødelegger hun brødrenes giftesjanser. Han håner hennes personlige muslimske tro og latterliggjør studiene hennes. Han truer med å stenge henne ute av livet sitt, som om hun var død. ”Fatima” er særlig bekymret for moren. Hva vil skje med henne hvis ”Fatima” går?
Relativ innflytelse, faste rammer
– Innflytelse er noe som oppleves relativt, det er ikke noe man har eller ikke har. Den unge ser sin innflytelse relativt til andre i samme minoritetsgruppe eller i opprinnelseslandet. Jenter sammenligner seg med guttene og omvendt. Å finne partner selv kan få mening i kontrast til at foreldrene gjør alt. Tvangsekteskap slik mediene framstiller det er målestokk når det settes grenser mellom press og tvang, sier Bredal.
Men om innflytelse er relativt er rammene faste. De handler om ærbarhet og om familiefellesskap. – De unge er opptatt av å gjøre sine egne individuelle valg. Samtidig er de opptatt av foreldrenes aksept, og de strekker seg langt for å få den, understreker Anja Bredal. For som en av jentene sier: ”Vi er jo en familie”. Bredal mener at familien er, men også at den gjøres. – Det er et arbeid å få til familiesamhold, og familien er ikke noe utenfor ungdommene, men et felles prosjekt. Familien er noe som sitter i kroppen. For noen er det en god følelse, for andre en vond, og for mange begge deler.
Flere typer familie
Bredal beskriver noen familier som rigide, andre er mer fleksible. – Noen omtaler foreldrene sine som liberale og åpne. De kan snakke med dem om nesten alt, og slik fortsetter det også gjennom ungdomsårene. Andre forteller om foreldre som er liberale i barneårene, men som strammer til når barna kommer i puberteten. Da føler de unge seg ofte både snytt og lurt – og konfliktene kan bli store. Foreldre har lært dem opp til å tenke sjøl og til å si ifra, men de gjør dette på en måte og i en grad som foreldrene kanskje ikke hadde regnet med. Som når datteren ikke finner seg en ung lege fra Pakistan, men en bilmekaniker fra Høybråten.
En tredje gruppe gis ganske stor frihet, samtidig som grensene er tydelige, for eksempel ved at foreldrene ikke samtykker i et hvilket som helst valg av partner. – Til slutt er det de som er konstant rigide, der det å vise respekt er å tie og gjøre som man blir bedt om. Dette følger den unge opp innenfor husets fire vegger, men det betyr ikke nødvendigvis taushet i andre sammenhenger. Disse ungdommene lever i to atskilte verdener. Det er blant disse du finner jenter som skifter klær på vei til skolen, sier Bredal.
Med bevisbyrde
I offentligheten framstår arrangerte ekteskap som ekteskap med bevisbyrde, mener Bredal.
– Den som gifter seg på denne måten, må bevise at det skjedde frivillig. Hvis ikke, regner majoritetsbefolkningen med at det skjedde under tvang. Disse unges valg settes opp mot selvgjorte ekteskap og mot en fiktiv frihetsdefinisjon. Det snakkes som om majoritetsungdom gjør fullstendig individualiserte og fristilte valg. Men heller ikke majoritetsungdom har ubegrensede muligheter til å skape seg selv. Etnisk norsk ungdom tenderer også til å velge en ektefelle eller partner fra samme sosiale, kulturelle og religiøse gruppe som de selv tilhører. Men i etnisk norske familier har foreldrene ingen legitim rolle i beslutningsprosessen, og selv om sikkert flere formidler sine synspunkter indirekte, kan de vanskelig gjøre det åpent. På den andre side, påpeker Bredal, er dette noe vi vet lite om.
Samtidig mener hun det ikke er noen grunn til å bagatellisere tvangen som ligger i arrangerte ekteskap. Bredal mener denne giftemåten inngår i en patriarkalsk orden. – Og jeg mener det er vanskelig å diskutere arrangerte ekteskap uten å diskutere seksuell ærbarhet som norm. Familiens ære og rykte er knyttet til kvinnenes seksuelle ærbarhet. Nærkontakt med det annet kjønn er begrenset til ekteskapet. Bryter en kvinne denne regelen, er hun en dårlig kvinne – og dette stempelet rammer hele familien. Derfor er det umulig for mange jenter å bli godt kjent eller kjæreste med flere menn, for så å velge en partner blant disse. Dessuten er det mange som ikke tør, for tenk om de velger feil. Skilsmisse er jo også en skam, sier Bredal og fortsetter: – Hvis du i morgen forbød arrangerte ekteskap uten å samtidig ta en diskusjon om æresbegrepet, ville noen minoritetsjenter ende som gamle jomfruer. De ville rett og slett ikke finne seg en partner på egenhånd.
Psykisk terror
Noen av ungdommene Bredal intervjuet har opplevd fysisk tvang. De er blitt innestengt eller sendt til opprinnelseslandet for å giftes bort mot sin vilje. De forteller vonde historier. Det finnes også de som ikke er blitt låst inne, men som likevel har opplevd et nesten umenneskelig press. – I debatten fokuseres det lite på den psykiske tvangen, men jeg mener den i mange tilfeller kan være like ille som den fysiske, sier Bredal. – Presset som blant annet ”Fatima” opplever, framstår som ren psykisk terror.
Håpet om en løsning innenfor fellesskapet, innenfor familien, gjør at det skal mye til før ungdommer bryter ut. – De unge tenker at hvis far og mor vil sønnen eller datterens beste, så må det være mulig å få foreldrene til å forstå hva det er, til å respektere den unges egen definisjon av hva som er det beste. Og hvis foreldrene ikke gjør det – hva er de så: egoister som ikke er glade i barna sine, likevel?
– Dette handler om å ville bli forstått, respektert, akseptert og elsket. Å bli forstått er å bli respektert. Å forstå innebærer å se det unge mennesket som et individ med egne verdier, ikke kun som et produkt av noe, enten dette er ”pakistansk” eller ”norsk” kultur, understreker Anja Bredal.
Autonomi – hva er det?
Hvilke kriterier skal man så bruke for å definere hva som er et autonomt og fritt valg? – Det er avgjørende å fokusere på den unges egen vilje og utgangspunkt, enten dette er uttalt eller ei, mener Bredal.
Hun ser ikke autonomi som en tilstand, men som en kapasitet man utvikler og bruker i relasjoner med andre. I denne måten å forstå autonomi på er evne til og praktisering av kritisk refleksjon viktig. Gjennom kritisk refleksjon får man kjennskap til alternative måter å tenke på, og aksepterer ikke ukritisk de normer og forventninger som finnes. – Det er et problem at autonomi ofte defineres i éntydig motsetning til fellesskap, som uavhengighet i motsetning til avhengighet, sier Bredal, og fortsetter: – Det feministiske begrepet relasjonell autonomi åpner for en forståelse av frihet som gjør menneskers tilhørighet i sosiale fellesskap til en forutsetning for autonomi, samtidig som man er opptatt av at noen konkrete fellesskap – ikke minst familier – kan være en trussel mot enkeltmenneskets autonomi.
– Det er en tendens til at minoritetskvinners valg veies på frihetsvekta, og at kriteriene for hva som er å betrakte som et fritt valg er strengere for dem, enn for majoriteten. Når minoritetskvinner velger å bruke skaut eller gifte seg arrangert, sies det at dette ikke er autonome og frie valg – og at de undertrykte, sier sosiologen. Hun mener det finnes en posisjon å innta imellom å se kvinner som ofre for undertrykkende strukturer, og det å se dem som helt fritt handlende og velgende subjekter. Det handler blant annet om å skille mellom nivåer. – Å vurdere en persons samtykke som reflektert og informert på individnivå, forhindrer ikke en strukturell analyse av arrangerte ekteskap som del av et kvinneundertrykkende sosialt system. En slik analyse kan gjøres uten at undertrykkingen blir en egenskap ved individene, og dermed posisjonerer dem som ”totale” ofre – ute av stand til å gjøre egne valg. En regel kan være at man legger den samme definisjon av frihet til grunn når man vurderer egne valg, som når man analyserer andres. For å kunne vurdere andres måter å gjøre autonomi på, må man problematisere sin egen.
– Noen unge velger å gjøre opprør mot arrangerte ekteskap. De behøver støtte. Samtidig bør de som har tenkt seg fram til egne, men mer konforme eller tradisjonelle valg, få respekt. Det er synd at de må bruke så mye tid på å forsvare seg, sier Bredal. Noen har det som ”Prakash” som første gang så kona si på video. Han sier: ”…Hvis jeg hadde kjent et menneske…kunne jeg ikke gifta meg med henne – har alltid tenkt at jeg skulle gifte meg med en jeg ikke kjenner. Det var sånn jeg ville ha det.”
Anja Bredal er dr.polit. i sosiologi med avhandlingen: “Vi er jo en familie” Arrangerte ekteskap, autonomi og fellesskap blant unge norsk-asiater. Hun disputerte ved Universitetet i Oslo, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, i november 2004. Bredal er forsker II ved Institutt for samfunnsforskning.
Denne artikkelen er opprinnelig fra KILDEN, re-publisert med tillatelse fra forfatter.
