Boka ”Mitt liv som Ola Noman” fikk god respons da den kom i fjor høst. Selv kaller forfatteren den en humor-historisk faktabok om pakistanere i Norge, med en god porsjon selvironi.
For noen uker siden deltok Noman Mubashir på bokkafé i regi av Skeiv Verden, som er en undergruppe av Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring. Gruppa er til for menn og kvinner med innvandrerbakgrunn som opplever forelskelse, seksualitet og tiltrekning til en av samme kjønn.
Første pakistanerbaby
Noman Mubashir var en av de første pakistanerbabyene som ble født i Norge. Sammen med to søsken vokste han opp i et blendahvitt samfunn på Lørenskog. Alle visste hvem de var. Eldre damer trodde de var veldig fattige og alltid sultne. Det var derfor ikke få en- og femkroninger den eksotiske fargeklatten fikk stukket til seg som liten.
Noman Mubashir husker godt hvor slitsomt det var hver gang han skulle i bursdag.
– Pølse kunne jeg ikke spise på grunn av svinekjøtt. Så jeg ble sittende der da, med lompe og ketchup, minnes han.
Så kom pizzaen. Noman rakk å sette til livs mange pepperonipizzaer før han som 14-åring oppdaget at pepperoni inneholdt svinekjøtt. NRK-journalisten snakket også om hvordan han som yngre prøvde å skjule hvitløksånden. Men den tiden er forbi.
– Nå spiser jo etniske nordmenn mer hvitløk enn pakistanere, kommenterte han til lystig latter fra tilhørerne.
Normann Mobergslien
Da Noman fylte 20 var tiden inne for å avtjene verneplikten. Norsk-pakistaneren havnet i bladet Forsvarets Forum. Han husker spesielt godt en episode der han ringte opp en offiser med forespørsel om et intervju.
– Offiseren hadde gått til lunsj, men jeg la igjen beskjed med forespørsel om han kunne ringe tilbake, forteller Noman.
Så sagt som gjort. Litt senere slo offiseren på tråden, men da var det Noman som hadde gått til lunsj.
– Jeg skulle ha snakket med Normann Mobergslien. Han hadde ringt meg, sa offiseren til vedkommende som svarte på telefonen.
– Å, du mener sikkert Noman Mubsahir, repliserte denne.
– Nei, han som hadde lagt igjen beskjed på svareren min var norsk, insisterte offiseren.
– Jeg føler meg både som Ola og Noman, oppsummerer Noman Mubashir.
Den gode pakistaneren
Den 30 år gamle norsk-pakistaneren har innsett at alle etniske folkegrupper har sine særegne sider. Høy skilsmissestatistikk og brutte samboerforhold medfører for eksempel at mange etnisk norske barn har flere ”fedre” og ”mødre”. Når foreldrene finner seg nye samlivspartnere får barna også gjerne en hel haug med halvsøsken med på kjøpet. Forvirringen kan bli stor, ikke minst når julegavene skal deles ut.
Når det gjelder pakistanere i Norge har Noman Mubashir delt dem inn flere forskjellige kategorier.
”Den gode pakistaneren” hjelper gamle naboer med snømåking. Mannen i familien kjører buss eller trikk, og betaler skatt. Kona serverer velsmakende curry-retter til etnisk norske naboer som setter stor pris på samværet. De glir godt inn i nabolaget, men kan bli sett litt mistenksomt på fordi de ofte går i moskeen.
”Hobby-pakistaneren” er høyt utdannede mennesker som går vestlig kledd og bor i storbyer. Andre pakistanere synes de er altfor norske.
NRK-pakistaneren
”Bråkete pakistanere” råner rundt med bil midt i tjukkeste Oslo, mens ”Kjøpmanns-pakistaneren” er butikkinnehaveren på nærmeste gatehjørne. ”Fundamentalist-pakistaneren” går i moskeen og følger Koranen til punkt og prikke. Dessuten får vedkommende kreditt i nærmeste halal-butikk. I gruppen ”Fortapte pakistanere” finner vi i følge Mubashir jenter som har blitt tvangsgift og som siden stiller opp på TV for å fortelle om det.
– Hvilken pakistanerkategori tilhører du selv? undret en av de frammøtte
– “NRK-pakistaneren”, som er en helt egen kategori, svarte NRK-journalisten.
Noman Mubashir understreker at han ikke ler av pakistanere, men med dem. På spørsmål om hvilke reaksjoner han har fått, svarte han at foreldrene og søstrene hans syntes det var stas og morsomt at han hadde gitt ut bok. Han hadde heller ikke mottatt noen negative reaksjoner fra andre pakistanere. Men han var mer usikker på hvorvidt foreldregenerasjonen hadde lest den.
– Jeg tror kanskje de ikke hadde forstått ironien i boka like godt som de unge, sa Mubashir.
