- Ibsen uten tid og rom - 19.10.2006
- Mener USA selv står bak 9-11 - 21.09.2006
- Vi trenger nye briller! - 25.08.2006
Den kjente norske muslimen, religionshistoriker og islamolog Anne Sophie Roald tok av seg hijaben etter 22 år. Slikt skaper overskrifter. Roald hadde sikkert sine grunner da hun tok på seg hijab for 22 år siden, og hun har vel sine grunner for å ta det av idag. Jeg har ingen problemer med å respektere og godta hennes valg. En del av hennes uttalelser i Aftenposten, 7/2-2005 krever likevel motsvar.
Selv tok jeg på meg hodeplagg i en alder av 38 år. Det hadde tatt meg mange år før jeg ble overbevist om at dette var riktig for meg. Men jeg og de fleste andre ender ikke livet i det vi dekker oss til. Jeg driver med idrett av ymse slag. Jeg drar på konserter, drar på kino, hører på musikk, og ikke minst drar jeg på fotballkamper. I Aftenposten sier Roald at hun for første gang skal dra på fotballkamp! Jeg er målløs over at sjalet hennes faktisk holdt henne unna fotballkamper og andre uskyldige gleder i livet.
Jeg sluttet aldri å kle meg pent, jeg sluttet aldri å bruke farger som kler meg – det ble kanskje enda viktigere for meg å være elegant, nettopp fordi jeg mener at hijab er en del av livet og ikke omvendt – livet er ikke en del av hodeplagget!! Jeg synes ikke det er et poeng å kle seg smaksløst og fargeløst. Jeg dekker meg til, men jeg lever, jeg ler, jeg smiler, jeg kommuniserer med omverdenen min, og er en del av den enten jeg er sammen med muslimer eller ikke- muslimer.
Jeg forstod aldri hvorfor Roald alltid gikk i triste klær, triste farger, med bleke hodesjerf, aldri noe sminke, og alltid med alvorlige triste øyner. Noe eller noen hadde overbevist henne om at selv det å le var synd for muslimer. Hennes nytolkning av islam idag (en slags protestantisk islam), er på ingen måte unik. Den finnes f.eks. her i Kairo i sekulære kretser. Selv er jeg blant de som ikke har førtidpensjonert min hjerne og min evne til å stille spørmål og søke etter svar. Roald er ikke lenger bokstavtro som hun selv sier til Aftenposten, og mener idag at hijaben er en av levereglene som ikke passer idag. Det skal hun selvsagt få lov til å mene.
Jeg har imidlertid vanskelig for å akseptere at hun skal diagnotisere hva sjalet gjør med vårt indre. ”Sjalet setter også en mental sperre i ditt indre….” sier hun i samme artikkel. Gud hjelpe meg for en påstand! Mitt hodeplagg har ikke satt noen mental sperre i mitt indre. Jeg har aldri følt meg så lykkelig som da jeg tok på dette hodeplagget. Men jeg som person forble den samme, jeg har de samme vennene (muslimer, kristne og fullblods ateister), jeg prater det samme språket, og jeg gjør de samme tingene jeg gjorde før jeg tok det på. Hijaben var rett og slett min gave til Gud, noe mellom Ham og meg. Dette plagget sier ingenting om gode og dårlige kvinner. Like lite som det sier noe om hvem som er undertrykt og hvem som ikke er det.
På den interansjonale kvinnedagen må vi stå samlet som kvinner. Vi ønsker alle å oppnå samme målet, nemlig friheten til selv å velge! I dette arbeidet må vi vise respekt for mangfoldet mellom oss, og bruke det som den styrken det er.
Jeg vet at myter om undertrykte kvinner med sjal er utbredt. Det er klart at det også finnes undertrykte kvinner blant de som går med sjal, på lik linje med at det finnes undertrykte kvinner blant de som ikke går med hodeplagg.
Vi må ta hatten av for alle som jobber med å sikre kvinnen hennes rett til et verdig liv, hennes rett til et fritt valg – enten de nå går med eller uten hodeplagg!
