Sverige er det nordiske landet hvor befolkningen er mest positiv til innvandrere og innvandring. Norge og Danmark inntar en mellomstilling, mens Finland kommer lenger bak. Befolkningen i de fleste landene mener innvandrere bør ha de samme rettighetene som andre borgere, men vil gjerne utvise innvandrere som er funnet skyldig i grov kriminalitet.
Viljen til å ta imot innvandrere er større overfor personer med samme etniske bakgrunn som majoriteten i landet enn overfor folk med en annen etnisitet.
Det framgår av Den europeiske samfunnsundersøkelsen 2002/2003 – European Social Survey (ESS) – der Norge og 20 andre europeiske land deltar. Datainnsamlingen for den norske delen av undersøkelsen ble gjennomført av Statistisk sentralbyrå med finansiering fra Norges forskningsråd. For flere detaljer, se Ringdal og Kleven 2004.
Norge – middels positive til innvandrere
Befolkningen i Norge er middels positiv til å ta imot innvandrere sett i lys av hva folk i øvrige europeiske land mener, men velviljen er noe mindre overfor etnisk fremmede og asylsøkere enn innvandrere med samme etniske bakgrunn. De viktigste kravene til nykommere er tilpasningsevne og norskferdighet.
Etablerte innvandrere antas å gagne arbeidslivet og kulturen i Norge, men frykt for at kriminalitet følger i innvandringens kjølvann bidrar til å øke motforestillingene. Et klart flertall mener at innvandrere bør ha de samme rettighetene som andre og at lover mot diskriminering og rasisme er av det gode. Tiltak som egne skoler for innvandrerbarn har imidlertid liten støtte i Norge.
Holdningene som avdekkes i undersøkelsen varierer til dels betydelig mellom landene. Faktorer som synes å virke inn på holdningene er omfanget og typen av innvandring (flyktning- eller arbeidsinnvandring), lovgivningen i det enkelte land på utlendingsområdet, landets næringsstruktur, befolkningens utdanningsnivå, størrelsen på arbeidsløsheten i landet og geopolitiske, historiske forhold. Med hensyn til størrelsen på innvandringen synes det å være en viss positiv sammenheng på nasjonsplan mellom stor innvandrerbefolkning og innvandrervennlige holdninger. Sammenhengen svekkes noe dersom innvandrere selv ekskluderes fra datamaterialet, men blir ikke borte. Den virksomme mekanismen bak den observerte sammenhengen er trolig at vennskap og kollegiale bånd med innvandrere er mer vidtrekkende i samfunn med stor enn liten innvandrerbefolkning. Det er godt dokumentert at personer med venner eller kolleger blant innvandrere generelt er mer positivt innstilt til innvandring og innvandrere enn andre.
Vestlige innvandrerne mest velkomne
Hele sju av ti nordmenn (72 prosent) gav uttrykk for at mange eller noen innvandrere med samme etniske bakgrunn som majoriteten burde få anledning til å bosette seg i landet. Dette er 6 prosentpoeng over gjennomsnittet for de 21 landene, 3 prosentpoeng under Danmark og 17 prosentpoeng under Sverige, som var det av landene som gav størst støtte til slik innvandring.
Viljen til å ta imot fremmede var noe mindre overfor personer med en annen etnisk bakgrunn. Seks av ti (57 prosent) nordmenn var rede til å ta imot mange eller noen utlendinger med en annen etnisk bakgrunn enn majoriteten – 15 prosentpoeng lavere enn ved innvandring av personer med samme etnisitet. I Danmark og Finland gikk gjestfriheten enda mer ned, henholdsvis 26 og 21 prosentpoeng mot 6 prosentpoeng i Sverige.
På spørsmålet om hvilke egenskaper en innvandrer bør ha for å få bosette seg i landet, var Norge blant landene som stilte lavest krav. Tendensen var – logisk nok – at landene med minst vilje til å ta imot innvandrere stilte høyest krav. Seks av ti i Norge mente at det var viktig at innvandreren ønsket å leve som de innfødte. I Ungarn og Finland la hele ni av ti vekt på dette. Seks av ti nordmenn syntes også at ferdighet i norsk språk var avgjørende. Fem av ti ville legge vekt på om innvandreren hadde yrkesferdigheter det var behov for i landet, tre av ti at innvandreren hadde god utdannelse, knapt to av ti at hun/han kom fra en kristen kultur, en av ti at vedkommende var hvit, og en av tjue at hun/han var velstående.
Når det gjaldt asylsøkere, mente et flertall på mellom 40 og 90 prosent i alle 21 land at nettopp deres land fikk flere asylsøkere enn hva som var rett og rimelig. I Norge mente vel seks av ti dette, mens 15 prosent var uenig. De norske resultatene lå svært nær gjennomsnittet for alle landene. I de tre øvrige nordiske landene var andelen som ikke syntes at de fikk for mange asylsøkere, noe større enn i Norge. I Storbritannia og Hellas var derimot henholdsvis åtte og ni av ti enige i at deres land fikk mer enn sin rimelige del av asylsøkerne.
I de nordiske landene unntatt Sverige mente om lag tre av ti at myndighetene burde være sjenerøse i behandlingen av søknader om asyl. I Sverige var andelen noe større: vel fire av ti. I Danmark og Norge var om lag halvparten av befolkningen uenig i at det burde vises storsinn ved behandlingen av asylsøknader.
I gjennomsnitt for de 21 landene var det da også dobbelt så mange som tvilte på flyktningenes behov for asyl sammenliknet med dem som godtok deres historier – henholdsvis 46 mot 23 prosent. De nordiske landene og Frankrike var blant de fremste som trodde at flyktningene hadde reelle motiver for å flykte. Norge toppet listen over land som inntok dette standpunktet.
Velvillig holdning til etablerte innvandrere
Holdningen til allerede etablerte innvandrere er gjennomgående mer velvillig enn holdningen til nye innvandrere eller asylsøkere. Vel seks av ti i de europeiske landene gav uttrykk for oppfatningen at innvandrere gjerne går inn i jobber der det er knapt med innfødt arbeidskraft fra før og slik sett ikke representerer noen trussel mot innfødte arbeidere. Vel sju av ti var av denne oppfatningen i Norge, Sveits, Frankrike, Irland, Italia og Luxemburg.
Flertallet, spesielt i de nordiske landene utenom Finland, mente også at ankomsten av utenlandske arbeidere på arbeidsmarkedet ikke ville bidra til å senke det hjemlige lønnsnivået. At frykten for “sosial dumping” var minst i deler av Norden, kan henge sammen med at fagbevegelsens her har en sterk stilling og at likeverdige lønnsforhold til dels beskyttes av lovverket.
Flertallet i mange land tror det er noenlunde balanse mellom hva innvandrere tilfører samfunnet gjennom skatten og hva de får igjen av velferdsytelser. I de nordiske landene avviste vel seks av ti at innvandrere tar ut mer enn de selv bidrar med. Folk i Hellas, Tsjekkia og Irland hadde en annen oppfatningen. Halvparten av de spurte i disse landene tror at innvandrere høster mer enn de sår.
Alt i alt mente tre av ti i Norden at innvandreres nærvær i landet er bra for landets økonomi, mens rundt halvparten mente at innvandrere alt i alt verken gagner eller skader økonomien i landet.
Innvandrernes kulturelle bidrag ble verdsatt noe høyere enn den økonomiske innsatsen. Vel fire av ti i Norge og Danmark og nærmere sju av ti i Sverige og Finland mente at landets kultur ble beriket gjennom innvandringen.
Innvandreres rolle i kriminalitetsbildet vurderes på den annen side ubetinget negativt. I Finland, Danmark og Sverige trodde halvparten at landets problemer med kriminalitet ble verre på grunn av innvandringen. I Norge var hele sju av ti av denne oppfatningen.
Når status skal gjøres opp for om det er blitt bedre eller verre å bo i landet på grunn av innvandringen, valgte over halvparten i de fleste landene å svare “både-og”. I Danmark, Finland og Norge mente om lag to av ti at det var blitt verre, mot bare en av ti i Sverige. Samtidig var det heller ikke mange som mente det var blitt bedre i landet som følge av innvandringen: fire av ti i Sverige, tre av ti i Finland og Danmark, og knapt to av ti i Norge.
Bør ha samme rettigheter
Det er stor enighet i de fleste land om at innvandrere bør ha de samme rettigheter som andre i tilflyttingslandet. I Norden mente sju av ti finner dette, åtte av ti dansker og nordmenn, og ni av ti svensker. Andelen som bestrider kravet om like rettigheter er størst i Sveits, Slovenia og Ungarn (tre av ti).
Lover med siktemål å beskytte innvandrere mot diskriminering på arbeidsplassen og rasehat blir bredt anerkjent av befolkningen i de fleste landene. I Sverige, Norge og Finland mente mellom sju og åtte av ti at dette er bra tiltak. I Danmark er støtten til lover mot etnisk diskriminering noe mindre, seks av ti.
Meningene er delte om retten til å bli boende i landet ved langvarig arbeidsløshet. I de nordiske landene og Luxemburg, Frankrike og Spania var flere imot utsendelse av langvarig arbeidsløse innvandrere enn som var for. I Sverige og Danmark var seks av ti mot utvisning, mot fire av ti i Norge og Finland. I gjennomsnitt for alle landene var det en knapp overvekt til dem som ønsket å sende ut langvarig arbeidsløse innvandrere.
Utvisning av innvandrere dømt for alvorlig kriminalitet ble akseptert av langt flere. I alle landene var minst sju av ti enige i at innvandrere bør utvises dersom de gjør seg skyldig i en alvorlig forbrytelse. Støtten til utvisning var imidlertid langt mindre ved enhver form for kriminalitet, dvs. også mindre alvorlige lovbrudd.
