- Våre barn vårt felles ansvar - 02.11.2006
- Tvangsekteskap på Sri Lanka - 19.10.2006
- Somalia – et land i uvisshet - 05.10.2006
Arbeiderpartiet og SV angriper stadig kontantstøtten, og bruker blant annet integreringsproblematikk som argumentasjon. Integrering er et samfunnsansvar hevder de, vel vitende om at vi lever i samfunn som virkelig tar integrering av etniske minoriteter på alvor. Det norske samfunnet preges av svært mange gode ordninger, som alle landets innbyggere nyter godt av. Samtidig er det viktig at samfunnet ikke foretar alle valg for oss. En viktig del av integreringsdebatten er nok like mye at myndighetene evner å overlate til den enkelte å kunne foreta selvstendige valg og ta ansvar for egne handlinger. Valgfrihet er et demokratisk gode som må tilfalle alle, ikke bare enkelte grupper i samfunnet.
Ap og SV argumenterer som om minoritetskvinnner begynte å være hjemme med småbarn da kontantstøtten kom! De burde vite bedre! Her undervurderer de minoritetsfamilienes egne verdivalg. Mange minoritetsfamilier gir omsorgen for egne barn så høy prioritet at de vil være hjemme med de aller minste barna – helt uavhengig om de fikk kontantstøtte eller ikke. Dette har vi sett gjennom flere år.
I Høyre har vi tillit til at den enkelte familie foretar de valg som er riktige for seg og sine. Ap og SV ser i realiteten på å fjerne kontantstøtten som et virkemiddel for å tvinge minoritetene til å innordne seg flertallssamfunnets normer. De burde slå fra seg disse sosialdemokratiske tvangstankene om at vi skal være like alle sammen.
Det gis i dag kontantstøtte til 70% av ett- og toåringene i dette landet dvs. over 80 000 barn, samtidig som barnehageutbyggingen fortsetter mot full barnehagedekning. En fjerning av kontantstøten ville være katastrofal for de familiene som virkelig trenger barnehageplass. Dersom 80.000 barn meldte seg foran barnehagene på to måneders varsel, ville det skape kaos og krise. Det ville ta mange år før den køen var fjernet. Å fjerne kontantstøtten vil ramme dem som ønsker å være hjemme og ramme dem som virkelig trenger en barnehageplass. Med venstresidens politikk blir vi alle tapere. At disse partiene mener kontantstøtten heller kunne brukes til tilskudd til dekning av barnehageplass, avslører at de ikke godt nok kjenner hvordan barnehagesektoren blir finansiert. Alle barnehager, private som offentlige, skal etter barnehagereformen finansieres med 80% av offentlige midler. Med full barnehagedekning og nærmest full offentlig dekning av utgiftene, faller argumentene om at kontantstøtten stjeler fra barnehagesektoren på stengrunn, etter min mening.
Jeg kan ikke se at Ap og SV har dokumentasjon for sine påstander om at kontantstøtten er en trussel mot integrering og at den bidrar til at barn ikke lærer det norske språk. Det er viktig å huske på at kontantstøtten er en ordning som gjelder for de aller minste barna, nemlig ett- og toåringene, og ikke til de begynner på skolen.
Jeg reagerer kraftig på at disse partiene tror løsningen er å sosialisere barn så raskt som mulig inn i den norske hverdagen, og at barnehageplass til alle er eneste løsning i så måte. Det har alltid vært og vil alltid være familien som er den viktigste rammen rundt barna. Det er foreldrene som tar omsorg for at vi tilpasser oss og får kunnskap om livet og det samfunnet vi er en del av. Jeg håper vi aldri kommer i en situasjon hvor familiens valgfrihet og ønsker, må vike for standarder og fasitløsninger satt av myndighetene.
Det er ikke slik at kontantstøtten motiverer familier til å holde barna borte fra barnehagen. Kontantstøtten gir familiene mulighet til å velge de beste løsninger for sine barn. Høyre er en garantist for å opprettholde ordningen med kontantstøtte, samtidig som vi vil sikre barnehageplass til alle som ønsker det. Det er altså ingen motsetning mellom disse to målene, men snarere en smidig løsning som skaper valgfrihet for stadig flere familier. Det er videre interessant å se at de yngre familiene i større grad applauderer ordningen. Dette viser antakelig at vi får en ny generasjon foreldre som i stor grad vil etterspørre valgmuligheter, også i omsorgssituasjonen for små barn.
I et reelt mangfoldig samfunn må man akseptere at det finnes mennesker og familier som gjør andre valg enn du selv ville gjøre. Det finnes både religiøse og kulturelle begrunnelser for å være hjemme med de minste barna. Det kalles kulturell toleranse og respekt for minoriteter. For andre igjen er det rett og slett bare kjærligheten til barna og familien som veier tyngst. Skal ikke det være lov? Til syvende og sist handler det om at foreldre må få lov til å ha en aktiv rolle i egne barns liv. Det er et godt prinisipp at mor og far må få gjøre de valgene som de mener er best for egne barn. Hele poenget er å skape muligheter for familiene til å velge. Det kalles frihet.
Gjennom toleranse og respekt vil Høyre skape et samfunn med mangfold og frihet. Debatten om kontantstøtte viser hvordan Høyres slagord er omdannet til praktisk politikk. En god start på livet, om du er minoritetsbarn eller ikke, er etter min mening å være barn i en familie som er gitt mulighet til å tilpasse hverdagen etter sine egne behov. Et samfunn som viser tillit, toleranse og vidsyn, utvikler ansvarsbevisste borgere.
