Lykkelige mennesker trenger ikke klokker. Ikke jeg heller. Jeg hadde aldri armbåndsur før. Jeg trengte ikke å ha det i hjemlandet mitt. Jeg trengte det heller ikke i andre deler av verden. Hvorfor? Fordi hvis jeg trengte å vite hva klokka var, kunne jeg spørre noen. Men ting som virker i resten av verden, virker ikke i Norge. Fordi i Norge er det svært vanskelig å forstå hvordan de, nordmennene, forklarer klokka.
For eksempel, i hele verden, i hvert fall i normale land, sier menneskene ”tjuefem over ni”. Og alle forstår hva klokke er. Den er 09.25. Men nei, nordmenn vil å være annerledes. De sier ”fem på halv ti”!!! Hvor ser du 9 eller 25 i dette? Eller de, nordmennene, sier ”Ti over halv fem”. Det er en oppgave som volder hodebry! Det trenges en datamaskin eller minst en kalkulator for å tolke dette. Mer forståelig er å si ”førti over fire”. Men de er nordmenn, veit du.
”Eller ti på ti”! Hva er det? Kanskje ordspill? Eller, alle vet jo at ”halv tolv” er 6? Men for nordmenn betyr det kl. 11.30!
Dette ligner på at noen prøver å klø venstre øre med høy hånd.
Jeg kunne ikke holde ut denne hånen med de stakkars sifrene, og bestemte meg for å kjøpe et armbåndsur. På veien til ”Magneten” så jeg at noe spilte fotball. Jeg liker å heie på fotball. I Norge også. Det er ikke nødvendig å ha en spesiell hjerne. Alt er forståelig. Jeg gikk nærmere for å se litt. Det var en stor overraskelse igjen. Jentene spilte fotball blant gutter!
Var det fotball? Var det en kamp? Nei, det var et hån mot spillet. Hvordan kunne de stakkars guttene konsentrere seg om å scoore mål, når de spilte med halvnakne jenter?!
Men der så jeg en annen kuriositet også. Kan dere forestille dere hvem som var dommer? Og ikke den sentrale dommeren, men en av de andre dommerne som springer på linjen. En av de andre dommerne som ingen legger merke til. Dere kan ikke tro meg, men det er sant. Dere må holde dere fast for å ikke falle. Er dere klar for å vite hvem det var? En av dem var kommunens ordfører!
Det var helt utrolig for meg. ”Kanskje han er tvillingen til vår ordføreren”, tenkte jeg og gikk nærmere. Han var vår ordfører, men for å være helt sikker, sa jeg:
– Hei.
– Hei, sa ordføreren, og fortsatte å springe fram og tilbake.
Jeg stod der og begynte å heie på ordføreren. Det var så artig å følge med hvordan kommunes ordfører sprang fram og tilbake, at jeg glemte å kjøpe armbåndsur.
