- Disneys kannibaler – myte eller virkelighet? - 05.04.2006
Er det riktig at det i Karibia har herjet kannibalske urfolksopprørere? Eller er dette nok et eksempel på hvordan myter blir til virkelighet? Ved å repetere historier om kannibalisme i Karibia har man beveget seg fra tilfeldige gjetninger til å anse fenomenet som et vitenskapelig faktum.
For selv om man ikke kan avvise at kannibalisme har forekommet, viser nyere forskning at kannibalismen som oftest har et mytisk utspring. Og hvis det er noen som tror at myter bare hører fortiden til, så tar de altså sørgelig feil. De danner grunnlag for politikk, både før og nå.
Myter og politikk
Det finnes eksempler på at påstander om kannibalisme fremdeles ukritisk godtas som fakta. I 2003, under FN’s forum for urfolkssaker, ble påstander om kannibalisme utført av regjeringssoldater i Republikken Kongo mot Bambouti-folket i landets regnskogområder. Påstandene ble stående uimotsagt, og ingen har så langt undertegnede har kunnet finne ut, bevist at dette har forekommet.
Allikevel kan man finne igjen påstanden i et udatert faktaskriv titulert ”Den demokratiske republikk Kongo” på Utlendingsdirektoratet’s (UDI) hjemmeside. Her er påstandene gjort om til fakta: ”(Kivu)regionen anses for å være et av de mest urolige og lovløse områdene i landet. Grove overgrep mot sivilbefolkningen, voldtekter, summariske henrettelser og til og med kannibalisme har forekommet.”
Hva man enn ønsket å oppnå med rapporten så har neppe påstanden om kannibalisme gjort deres sak svakere. Påstanden er forøvrig ikke underbygget av verken sitat eller ytterligere faktavurderinger. Lenger tilbake i tid finner man også eksempler på hvordan moderne myter bygges. Under reformasjonen fant protestanter grunn til å vise til det barbariske aspektet ved den katolske tro på Jesu absolutte nærvær i nattverden, der Jesu blod og legeme fortæres. Freud kalte den katolske insistering av at Jesus var tilstede under nattverden (og rituelt ble konsumert, så og si, av de troende) en sublimering av gamle hedenske ritualer der man spiste en avdød leder/ forfedregud. De færreste ville kalle dette kannibalisme – ikke engang symbolsk kannibalisme – mens lignende ritualer andre steder ikke har blitt vurdert like nennsomt.
Cortez og hans to hundre mann’s heltemodige seier over Aztekerne ble i samtiden ansett som en seier ikke bare for den spanske trone, men som en vitenskapens seier over ignoransen, en kulturens seier over barbariet, en humanismens seier over tyrannene. Spanjolene trodde at aztekerne spiste menneskekjøtt, noe aztekerne utnyttet til det fulle ved å skremme spanjolene med scenarioer som passet til deres egne fantasier. Aztekerne var neppe menneskeetere, men utførte en form for rituell kannibalisme knyttet til ideer om gjenfødelse og overføring av sjelelige egenskaper.
Fra den andre siden av kloden beskriver antropologen Gananath Obeyesekere hvordan Hawai’i’s befolkning i 1779 tok imot Kaptein James Cook som en reinkarnasjon av guden Lono, og mener det er et eksempel på hvordan fakta konstrueres av erobreren. Den europeiske myten om den hvite manns overlegenhet og dermed suverene rett til å regjere over verden, mytene om oppdagelser, imperialisme og sivilisasjon er uadskillelige, mener Obeyesekere, og hevder de fortelles best som helteepos. Historiebøkene vil fortelle oss at den rettferdige, humane Kaptein Cook brakte store deler av Polynesia under britisk kontroll, for slik å redde dem fra sin egen villskap. Cook ble drept i et slag og ryktet ville ha det at øyboerne brente deler av kroppen. Dermed oppstod ryktet om kannibalisme på Hawai’i. Myte ble fakta, og grunnlag for politikk. Men de første oppdagernes oppkonstruerte heltedåder og de oppdagedes villskap ble grunnlaget for den europeiske dominasjon av ”de andre” lenge før Kaptein Cooks reiser. Og det var i Amerika kannibalene i denne sammenhengen først dukket opp.
Et øye i hundeansikt
Christoffer Columbus nådde kysten av den karibiske øya Bahamas i oktober 1492. Der møtte han etter eget sigende et fredlig, ubevæpnet og enkelt folk; ”…de er ubevæpnet, og kjenner heller ikke til våpen”, skrev han i sin dagbok. Han så raskt at de ville kunne la seg kristne, …” for det ser ikke ut som om de tror på noe annet.” Folket han møtte er mest kjent som Arawak-indianerne. Colombus kalte dem Indios, noe som skulle bli en fellesbetegnelse for alle urinnvånere i den nye verden. Arawakene var raskt ute med å fortelle om sine erkefiender, som de kalte Caniba (som i deres språk betød cassava, eller ”folk av cassava-klanen”). Caniba’ene raidet kystene av de karibiske øyene, og ble av lokalbefolkningen tillagt de grusomste egenskaper; de var i kontakt med underverdenen, de hadde bare ett øye plassert i et hundeansikt. Fra dette ordet ble både navnet på folket og området (Carib) og betegnelsen på menneskeeter (kannibal) utledet. Man bekjempet både et folk og en barbarisk umenneskelighet samtidig.
Faktum er at Carib’enes eksistens som selvstendig folkegruppe med eget språk sannsynligvis er sterkt overdrevet. Heller tyder ting på at Arawakene var i konflikt med en annen klan i samme etniske gruppe, nemlig med den nevnte cassava-klanen, og at kun dialektforskjeller skilte gruppene fra hverandre. Språklig forvirring og maktpolitiske hensyn medførte imidlertid at man sluttet å snakke om Arawakene. Og som grunnlag for skremselspropaganda var de simpelthen ubrukelige.
De hensynsløse Carib’ene, ville og diabolske, passet bedre som kontrast til det siviliseringsprosjekt som ble satt i gang. Columbus selv snakket om Carib’ene på helt annet vis enn Arawak’ene; han anså dem som …”et vilt folk, i stand til å utføre alt slags arbeid, og de vil – når de renses for sine fryktelige uvaner – bli mer verdt enn noen andre slaver”. Utfordringen lå i hvordan man skulle kunne gjøre slaver av dem.
Kristning og slaveri
For spanjolene hadde støtt på et problem i den nye verden. Pavelige dekret hjemme i Europa forbød at man gjorde slaver av indianerne.
Alle som godtok spansk overherredømme ville bli ansett som spanske undersåtter og dermed unngå å kunne bli gjort til slaver. Men unntak fantes: De som gjorde motstand mot de nye styresmaktene kunne tas, og i de første tiår av 1500-tallet ble tusenvis av indianere slavebundet og drept i en voldsom erobringskrig som så godt som feide alt indiansk ut av de karibiske øyene.
Og påstander om kannibalisme var gode å ty til når man skulle rettferdiggjøre slike tiltak. Igjen ser vi hvordan myter blir sannhet, og dermed grunnlag for politiske beslutninger.
Kannibalen i oss alle
Det er seierherrens og erobrerens eksklusive rett å definere historien. Men hvorfor dette fokus på akkurat kannibalisme? Sigmund Freud beskrev kannibalisme som en av de absolutte menneskelige tabuer – lik incest – som både virker avskyelig og fascinerende på oss. I kannibalen vil man ofte kunne finne kampen mellom det kultiverte mennesket og det naturlige (i betydningen ikke-kultiverte), et bilde av menneskets råskap. Og nettopp derfor tilskrives ”de andre” ofte de egenskaper Freud selv mente det moderne, siviliserte mennesket kjempet så hardt for å fortrenge: Incest, nakenhet, seksuell promiskuitet, lovløshet – og kannibalisme. I vår tid har den personifiserte Hollywood-kannibalen– Dr. Hannibal Lecter – spilt på vår fascinasjon for skillet (eller likheten) mellom genialitet og galskap. Lecter er både et eksempel på det kultiverte menneske og på den totale råskap vi alle frykter bor i mennesket. Han drikker Chiantivin til menneskeleveren, er utsøkt belært og beleven, men han skjærer ansiktet av folk. Han er smertelig menneskelig i all sin umenneskelighet.
Kannibalisme dreier seg mest om å snakke om kannibalisme, sier Obeyesekere i en ny bok som kommer ut i mai. Det handler om å konstruere skillet mellom ”oss” og ”dem”, og at man i disse kulturmøtene rett og slett har blitt offer for tildels komiske, men som oftest tragiske misforståelser. Slik sett er kannibalisme-diskursen mer en representasjon av europeeres fascinasjon for kannibalismen i seg selv enn faktiske presentasjoner av kulturelle eller historiske sannheter.
Folk så det de ville se, og skrev slik at folk kunne lese det de ville lese. Og slikt blir det som kjent politikk av. Eller god underholdning. Eller er det kanskje det samme?
Disney’s dårlige
omdømme
Det er ikke første gang Disney-konsernet har hisset opp folkegrupper etter å ha funnet det for godt å omdefinere historier. De nordamerikanske indianerne likte dårlig Pocahontas-eventyret Disney serverte, der hun fremstilles som en lykkelig, fri-som-fuglen-ungjente som av kjærlighet til en blond helt forlater alt det hun kjenner. Reaksjonene i Kina var sterke på Disney’s Mulan-versjon, mens man i den arabiske verden uttrykte sterk misnøye med hvordan man ved hjelp av en lettere hysterisk ånd i lampe gjorde narr av et av deres store verker; Alladin oppleves svært annerledes i ”1001 natt” enn på Disney-DVD.
Nå har vel aldri Disney-konsernet hevdet at de har som ambisjon å skulle holde seg til sannheten, men denne gangen spiller de på lag med krefter de neppe vil vedkjenne seg. At Disney-konsernet finner det passende å igjen presentere kannibal- myten – uten å skjele til hvilke konsekvenser dette kan ha for dagens urinnvånere i Karibia – er slett ingen overraskelse. Ikke kommenterer de saken selv heller, men overlater det til turistminister Charles Savarin i den Dominikanske republikk som forsvarer Disneys planer.
Han sier at filmen vil bringe arbeidsplasser og kapital til den fattige øya, men advarer mot for sterke protester mot filmingen, idet man kan risikere at Disney flytter filmingen sin andre steder. Ingenting nytt under solen, med andre ord…
