Når ble det virkelig at en mann, eller en kvinne, blir proppet full av bly, og likevel klarer å stå oppreist? Og er det alltid slik at helten får sin dame til slutt?
Det er uenighet om vold på film stimulerer til vold i virkelighet, men alt klisset om kjærlighet og forelsker treffer ungdommen på en slik måte at film og virkelighet blir vanskelig å skille. Og da tenker jeg spesielt på norsk-pakistansk ungdom.
Dette er et fenomen som har vokst betraktelig de senere årene. Gutta går rundt og tror de er Salman Khan eller Sharukh Khan, og jentene tror de er Aishwarya Rai eller noen av de andre vakre fjesene i Bollywood. Og slik går det til at ingen er seg selv. Personene og individene forsvinner i det store Bollywood maniet, og virkeligheten er ikke lenger virkelig.
Hvilken filmsjanger som er på topp går i perioder i Bollywood. 90-tallet var tiåret for kjærlighet og forelskelser. Da handlet så å si alle filmer om det samme. Og publikum elsket det. Ungdommen elsket det såpass mye at ønsket om at alt skulle være som på film begynte å tre frem. Men det var et problem. Det virkelige liv er ikke som på film. Det virkelige liv er ikke nødvendigvis så problemfylt, dramatisk og ikke minst spennende som på film. Det blir rett og slett for kjedelig. Hva gjør man da?
Svaret er ganske enkelt. Man skaper problemene selv. Overdramatiserer situasjoner. Spiller et skuespill, med seg selv i hovedrollen og hverdagen som scene.
Hva vil så skje med disse ungdommene som lever i Bollywoodverden. Hva vil skje når virkeligheten innhenter dem. Når de skjønner at kjærlighet på film er noe helt annet enn kjærlighet i virkeligheten.
Ja, det er jo egentlig bare å vente og se.
