Folket i Irak reiste seg til kamp mot Saddams regime i 1991, etter at irakiske styrker gikk inn i Kuwait. De måtte betale dyrt for sin heroisme. Ifølge FNs kommisjonær for menneskerettigheter ble minst 200 000 irakere drept eller regelrett henrettet under og etter oppstanden. I månedene etter intifadaen var hundre tusener nødt til å flykte fra landet.
I begynnelsen av november 2004 anslo den irakiske ministeren for menneskerettigheter, Bakhtiar Amin, at mer 280 massegraver var funnet og registrert i landet, og at nye oppdages månedlig. Et stort antall irakere leter fremdeles etter sine kjære i massegravene hvor Saddam og hans medløpere drepte og begravde sine ofre etter opprøret i 1991.
Filmskaperen Majed Jaber deltok i oppstanden som snart spredte seg til 14 av landets 18 provinser.
Knuste intifadaen
– Etter en måned fikk Saddam frie hender til å knuse intifadaen. Styrkene hans gikk i gang med massearrestasjoner og henrettelser. De drepte alle som kunne mistenkes for å ha deltatt i oppstanden, sier Majed Jaber.
Han har laget en film om massegraven i Almehawil. Filmen forteller den forferdelige historien om av en av mange graver. Den viser følgene arrestasjonene og henrettelsene hadde på ofrenes slektninger. Kvinner og barn ble nødt til å klare seg selv uten ektemenn, uten fedre.
– Jeg følte et behov for å la kommende generasjoner få vite om det som skjedde i Irak under Saddam, sier han.
Filmen er ferdig og Jaber har startet den møysommelige prosessen med å kontakte fjernsynsstasjoner over hele verden i håp om at de vil vise hans femten minutter lange film.
Han deltok selv i intifadaen mot Saddam og ble nødt til å flykte fra Irak da massearrestasjonene og drapene begynte. Han kom seg til en flyktningleir i Saudi Arabia sammen med tusener av andre irakere. I 1994 kom Jaber til Norge som kvoteflyktning fra FN.
– Det var her jeg fikk livet mitt tilbake, sier han.
Takker amerikanerne
I 2004, etter Saddams fall, etter at irakerne startet å gjenvinne friheten sin, kunne Majed Jaber dra tilbake til Irak for første gang på elleve år.
– Irakerne takker amerikanerne fordi de er i ferd med å bringe den kriminelle Saddam for retten, sier Jaber og legger til: – Saddam vil få en rettferdig dom, en rettferdighet han nektet hundretusenvis av sine landsmenn. De ble myrdet uten rettssak.
Irakerne hadde levd i et apartheid-lignende system som delte folket inn i de politisk korrekte og de politisk ukorrekte. Var du ikke medlem av Saddams Albaath-parti ble barna dine nektet utdanning utover folkeskolen. Ikke-medlemmer hadde problemer med å få jobb. De ble alltid overvåket. Dødsstraff ble anvendt rutinemessig. Et par kritiske bemerkninger om Saddam på telefonen og livet ditt sto straks i fare.
Et sjokk
– Folk kunne kritisere Gud, men aldri Saddam, forteller Jaber som innrømmer at han selv var medlem av Albaath-partiet. – Vi hadde ganske enkelt ikke noe valg, sier han.
– Det faktum at jeg selv kommer fra Irak hjalp meg når jeg skulle lage filmen min, sier Jaber og forklarer: – Jeg snakker det samme språket. Jeg kommer fra det samme området i Irak og har mange opplevelser og erfaringer felles med ofrene og deres pårørende.
Men selv ikke hans personlige historier og bakgrunn fra intifadaen og undertrykkelsens Irak, kunne forberede ham på det sjokket som ventet ham når han skulle gå i gang med å lage filmen om Iraks dødsmarker. Det å møte virkeligheten i Almehawil var et sjokk.
Selve massegraven ligger på et området på omtrent to hundre kvadratmeter. Stedet var dyrket mark før intifadaen. Etter oppstanden ble fangene kjørt hit og slaktet før de ble begravd i anonyme graver.
De fleste av dem var menn og unge gutter, enkelte helt ned i ti-elleveårs-alderen. De mistenkte ble arrestert tilfeldig, kjørt til militærforlegninger og deretter overført til dette området i Almehawil. Saddams bødler gravde en lang grøft og skjøt de uskyldige ofrene uten rettergang, uten noen form for rettferdighet.
Menn og unge gutter
Men Saddam var på ingen måte fornøyd, minner Jaber oss på. – Ofrenes familier ble kastet ut av husene sine og husene jevnet med jorden. De pårørende ble fordrevet fra hjemtraktene. Etter å ha mistet familieforsørgerne sine, ble de tvunget til å flytte til et sted hvor ingen kjente dem og de færreste kunne hjelpe dem. Hvordan skulle de overleve?
Og Saddam beskyttet hemmelighetene sine godt. Ingen fikk lov til å besøke området hvor ofrene lå gravlagt. Ble noen arrestert der ble de straks anklaget for å konspirere mot regimet. Straff: Døden.
I april 2003, 13 år etter at henrettelsene fant sted fikk innbyggerne i Almehawil endelig lov til å lete etter sine døde slektninger i denne massegraven, en av Iraks utallige dødsmarker.
”Hva kan jeg si?”
Da Majed Jaber kom til Irak et år senere, var de fremdeles der. Noen lette fremdeles etter sine kjære, andre var der for å gi sin sorg og fortvilelse til kjenne. Majed traff dem og forteller deres historie i en sterk og følelsesmessig utmattende film som heter ”Hva kan jeg si?” En av kvinnene som forteller om sin skjebne bruker dette uttrykket for å vise at hun mangler ord for å beskrive både redslene som fant sted her på dette forblåste jordet samt følelsene som veller opp i henne når hun nå må konfrontere fortiden.
Filmen forteller om lidelsene til ofrenes etterlatte. – Dette var kvinner og barn, forteller Jaber. – Gjennom deres personlige og individuelle historier ville jeg fokusere på Saddams forbrytelser og kanskje få tilskuerne til å forstå hvilke grusomheter dette regimet var ansvarlig for.
Majed Jaber lykkes. Filmen forteller om personlig sorg og lidelse, men uten å tråkke på kvinnenes verdighet. I en spesielt opprørende scene skriker en kvinne ut sin sorg over sine to døde sønner: ”De var ti og elleve år gamle. For hvilke forbrytelser ligger de begravet her?” roper hun.
Medfølelse
Jabers sterke medfølelse for irakerne kommer til syne mens vi ser filmen sammen med ham. Selv etter hundrevis av timer ved klippebordet får han tårer i øynene når han enda en gang ser hvilke lidelser Saddam utsatte sine landsmenn for.
– For meg var denne filmen en øyeåpner. Den har gjort meg klar over forbrytelsene som Saddam og hans medsammensvorne utsatte irakerne for. Jaber klarer det mesterstykket å få seerne til å identifisere seg med ofrene, til å føle deres smerte. Han får oss til å stille spørsmål som: ”Hvordan kunne denne gærningen få lov til å drive sitt terrorvelde i så mange år?”
Det er et godt og nødvendig spørsmål med mange svar som kanskje ikke alle er like bekvemme for oss i den vestlige del av verden. Vi håper fjernsynsselskapene kjenner sin besøkelsestid.
Majed Jaber er født i Babylon i Irak og filmutdannet ved Kunstakademiet i Bagdad. Han har jobbet med kortfilm, både fiksjonsfilm, dokumentarfilm og teater. Han reiste tilbake til Irak i 2004. Det var første gang han besøkte landet han forlot som flyktning i 1991.
UNDERSAK
De glemte skjebner
Av Olav André Manum
Majed Jabers film har en god tittel, for hvilke ord kan formidle vanviddet og grusomhetene Iraks styrtede diktator begikk mot sitt eget folk? Selv sterke ord blir smålåtne når vi som seere konfronteres med disse kvinnenes lidelser. De er fratatt sine ektemenn og sønner, de er fratatt familieforsørgerne. De er fratatt muligheten til å leve fordi ektemennene og sønnene var mistenkt for å ha deltatt i oppstanden mot Saddams regime etter invasjonen i Kuwait i 1991. Mistanke var nok til at de ble henrettet.
Men som filmskaper er Majed Jaber verken maktesløs eller ubehjelpelig i sin formidling. Ved å kryssklippe enkeltkvinnenes historier med bonden som dyrket marken ved massegraven i Almehawil, makter han både å gå i dybden i de individuelle kvinnenes skjebne og i bredden for å skissere bakgrunnen og selve begivenhetene i stor skala. Slikt sett er filmen et lite mesterstykke.
Kvinnene forteller om hvordan mennene deres, sønnene og ektemennene, ble plukket opp tilfeldig på gata. De forteller hvordan Saddams menn tok i mot bestikkelser for at de skulle slippe fri, kanskje på et tidspunkt da de allerede var døde, de forteller hvordan de gjenlevende ble hundset og slitet for å skaffe seg et utkomme.
Kvinnene forteller hvordan de gjenfant sine kjære fordi noen av de døde fremdeles bar id-kortene sine på seg. Andre ble kjent igjen på grunn av klærne kvinnene hadde sydd. Men et år etter at massegraven i Almehawil ble åpnet er mer en tusen døde fremdeles ikke identifisert, og de etterlatte har ingen grav å sørge ved.
Hva kan jeg si? varer i 15 korte minutter. Det er nok. Majed Jaber blander seg ikke inn i kvinnenes beretninger. Han lar dem fortelle fritt, men klipper det hele sammen til et rystende dokument som krever reaksjoner hos seeren og får oss til å stille viktige spørsmål. Spørsmål vi kanskje burde stilt for lenge siden?
Vi håper at NRK eller TV2 kjenner sin besøkelsestid og viser filmen og slipper et stort filmtalent til i norsk offentlighet. Jaber og filmen fortjener det.
