- Hevn i fokus - 06.04.2006
- Det handler om respekt, ikke sant! - 06.04.2006
- Rasekonflikter i et multikulturelt samfunn - 06.04.2006
Tittel: Trada – i går ble jeg tater
Genre: Dokumentar
Nasjonalitet: Norsk
Lengde: 1 t. 28 min.
Aldersgrense: Alle
Skuespillere: Bjørn
Granum, Elias Akselsen, Laila Yrvum og Karl Sundby.
Regissør Karoline Frogner har laget en film om hvordan det er å bli kjent med sin egen kultur.
Tradra er en frodig og gripende dokumentarfilm av Karoline Frogner om de reisende og deres musikk – kultur. Filmen er en dokumentarmusikal hvor de reisende for første gang selv kommer til ordet på kino.
Tradra betyr reis, og filmen ”Tradra – i går ble jeg tater” er en reise i taterkulturen og barndommen til Bjørn Granum. Han ble født i Årnes i 1952. Få dager gammel ble han atskilt med sin mor. Han ble plassert på Aline- spedbarnssenter i Oslo og senere adoptert bort. Han vokste opp i Oslo hos sin adoptivmor, gikk på Bolteløkka skole og senere 5 år på Waisenhuset. Over 40 år senere ble han kontaktet av et taterfølge som lurte på hva han het. Da han sa navnet sitt brøt en kvinne ut i gråt. Det var hans biologiske mor som hadde lett etter ham i 45 år.
Filmen følger Bjørn Granum inn i miljøet og kulturen som han er født inn i, men ikke har vært en del av før nå. Bjørn møter slekt og familie. Veiviser inn i taterkulturen er Lasse Johansen, som selv er vokst opp på landeveien sammen med Bjørns nærmeste familie. Lasse forteller om onkelens flukt fra Svanvikens interneringsleir, hvor de reisende skulle læres opp til å bli bofaste samfunnsborgere. Av frykt for å miste barna sine, lot de seg renskes fra sin arv, for å leve et liv de ikke hadde noe forhold til. Onkelen rømte to ganger fra Norge, første gang fra Falstad konsentrasjonsleier, andre gangen fra Svanviken med kone og to barn. Norske myndigheter brukte samme arrestorde på ham som nazizstene brukte under krigen.
I filmen reiser Bjørn fra Oslo til Hedmarken, til det første offisielle stevnet hvor de reisende presenterer sine gamle og nye sanger. Her møter han sin onkel, den kjente sangeren Elias Akselsen, sangeren Laila Yrvums og skuespilleren Karl Sundby. Laila Yrvums lar oss forstå hva det innebærer å vokse opp som tater i et norsk miljø. Hun forteller om barndommens eventyr på landeveien, og om skolemiljøets holdning til henne som taterbarn. Karl Sundby forteller om hvordan taterne ble drevet inn i økonomisk fattigdom og psykisk fortvilelse, og om hvordan traumene forplantet seg til neste generasjon. Han er rystet over tvangsomplasseringen av barn, noe hans egen halvbror ble utsatt for. Han tenker på hvilke lidelser dette påførte familiene det gjaldt.
Via musikken kommer Bjørn inn i miljøet som han en gang mistet, en ny og ukjent verden åpner seg. Gjennom disse menneskene gir filmen opplevelse av rikdommen og mangfoldet i sang og musikk. Åge Aleksandersen, en av Norges mest folkekjære artister, synger om Svanviken, en arbeidskoloni på Nord-vestlandet hvor barna ble fratatt foreldrene hvis de ikke lot seg fornorske. I denne sangen minner Aleksandersen kirken på hvilke overgrep den har utsatt taterne for.
I denne filmen ble vi også kjent med de overgrep norske samfunnet utsatt de reisende for. Karoline Frogner har fulgt Bjørn i en fire års periode, fra 1999, i jakten på sine røtter. Vi opplever prosessen Bjørn går gjennom når han blir kjent med kulturen han ble frarøvet. Han vil derfor gå til rettssak mot den norske stat og kreve billighetserstatning.
I filmen møter vi også Linda Aleksandersen og Øystein Hatlebak som tar oss med på omstreiferbarnehjemmene for ”fanterbarn” på Sørlandet. De møter barnehjemsbarn på Sørlandet.
Denne filmen er en reise i det indre og det ytre landskap. Bjørn kommer hjem, han blir kjent med sin egen kulturarv og med seg selv. Til slutt møter han kjærligheten. Først da tør han å ta i bruk sin egen stemme.
