- Da de døde våknet - 19.04.2006
- Bollywoods dyrevern - 19.04.2006
- Dino danser - 19.04.2006
Sytten år etter Juhi Chawla kom til Bollywood med ”QSQT”, har hun fremdeles et smil som lyser opp øynene og får hele ansiktet til å stråle av glede. Nå har hun sluttet å spille i mainstream filmer, og gjør sporadiske ”meningsfulle” roller.
– Bare når mine barn kan unnvære meg, sier hun. Jeg må alltid være tilgjengelig for mine barn og tar ikke oppdrag med utendørs filming. Jeg jobber ikke mer enn femten dager i måneden. Jeg trenger en meget imøtekommende produsent i tillegg til et godt manus.
For to år siden kom ”Jhankaar Beats” der hun spilte kona til en rockemusiker (Sanjay Suri). Nå er hun aktuell med to filmer, ”Saare Saat Phere” og ”My Brother Nikhil”.
– ”My Brother Nikhil” er en rørende film om en ung mann som er HIV-positiv og hans familie som støter ham bort. Den eneste støtten han får er fra søsteren. ”Saare Saat Phere” derimot er en morsom film om et TV-team som filmer et ekte bryllup.
Sanjay Suri er kanskje ikke den mest populære skuespilleren i Mumbai, men han er meget dyktig. Han trenger flere roller der han kan få finpusse sine ferdigheter. Han trenger en stor hit. Denne filmen fikk gode anmeldelser da den kom ut i slutten av mars, men den blir sikkert ingen stor hit. Men Suri viser han hva han er god for i filmen.
”My Brother Nikhil” er om mestersvømmeren i Goa i åttiårene som oppdager at han er HIV-positiv og finner at familiens holdning mot ham forandrer seg.
Sanjay Suri uttrykker dyp smerte når han ser sin verden smuldre bort. Juhi Chawla, som den overstrømmende, men også triste jenta er troverdig, sympatisk og beundringsverdig. Og de to skaper en historie som avslører mange fordommer og rører mange hjerter.
Dette er en film som er i stil med ”Black” og andre moderne hindi filmer som tør gå vekk fra Bollywood formeler. Den er sensitiv uten å preke og være for følsom og sentimental, noe fjorårets aidsfilm ”Phir Milenge” var.
– Jeg hadde et fint manus, forteller Sanjay Suri til avisen Hindustan Times, og ville lage en film. Jeg gikk til mange produsere, men hver gang, hver eneste produsent jeg tok kontakt med prøvde å forandre teksten. Noen sa, is mein gaane dalo, sette inn noen sanger. Noen foreslo et item nummer, noen ville ha hovedtemaet HIV som bihandling. Helheten holdt på å bli borte. Til slutt bestemte jeg meg for å produsere filmen selv.
– Researchdelen av filmen var en åpenbaring på mange måter, sier Suri. Jeg fikk vite om ting som for eksempel at det var en kvinne i Guwahati som ble drept av svigerfamilien da hun oppdaget hun var HIV-positiv. Jeg har vist perioden 1987 til 1994 der det fantes liten bevissthet omkring HIV.
Det å spille Nikhil var en prøve – Rent fysisk, var det anstrengende. Jeg gikk ned åtte kilo for filmen. Det var ikke lett å spille en dødssyk pasient. Jeg barberte hodet, gikk gjennom intrikate detaljer som ville skape en emosjonelt ladet scene.
Filmen fikk et løft da Victor Banerjee og Lillette Dubey sa de ville være med. – Deres dyktighet som skuespillere gir filmen mer respekt med en gang, sier Sanjay.
Han valgte Juhi Chawla for rollen til søsteren selv om hun spilte kona hans sist de laget film sammen. -Hun utstråler varme, ser støttende ut, elskverdig men sårbar. Og når Shahrukh Khan og Aishwarya Rai kan være kjærester i en film (”Mohabattein”) og bror og søster i an annen (”Josh”), hvorfor kan ikke vi det?
