Første gang jeg var i Pakistan husker jeg ikke. Kan heller ikke huske andre gang, men tredje gang, det husker jeg veldig godt. Året var 1995. Det var sommer. Vi landet i Islamabad etter en seks til syv timers flytur. En stappfull Boeing 747 med ivrige norskpakistanere og jeg gledet meg til å komme meg av. Til min store overraskelse ble ikke flyet koblet til en dør. Jeg hadde fløyet mange ganger før og var vant med å komme ut av flyet og rett inn på terminalen. Det var ikke tilfelle her. Jøss, tenkte jeg. Trodde det bare var statsoverhoder som gikk ned trappa på et fly. Ned trappa, bort en rød løper og hilse på folk. Vinket og ble tatt bilder av. Jeg lot som om jeg var den norske statsministeren på statsbesøk i Pakistan. Takket flyvertinnen for en hyggelig reise, gikk ned trappa i blitzregnet og jublende folk. Hilste på min kollega i Pakistan, Norges ambassadør, og andre ministre fra den pakistanske regjering. Fikk blomster av søte små barn.
Jeg mistet balansen og holdt på å falle. Far holdt meg igjen. Jeg sto plutselig i en trang buss. Jeg var meg selv igjen. Bussen hadde startet å kjøre og vi var på vei til terminalen. Menneskene på bussen snakket om å treffe slektningene igjen. At det hadde vært mange år siden sist. Jeg kunne ikke huske noen av mine slektninger. Jeg hadde sett bilder av dem før vi reiste fra Norge, så jeg visste hvordan de så ut og hvem de var. Ingenting mer.
Fem minutter senere stoppet bussen og vi ble guidet inn til passkontrollen. To køer. Pakistanske pass og utenlandske pass. Vi stilte oss i køen for utenlandske pass og etter noen få strakser var vi forbi. En ny dør. Vi gikk mot den. Døren åpnet seg og varmen slo mot meg. Kombinasjonen av varme og innestengt luft kastet seg over meg. Som en tiger på lur. Store vinduer langs den ene veggen hvor sola skinte inn. Det var høyt under taket, men varmt. Noen vifter snurret sakte og forsiktig over oss til ingen nytte. De hadde en litt gammel grønnfarge. Rustet. Jeg var mer redd for at en av dem skulle falle i hodet på meg enn at jeg skulle svime av på grunn av varmen.
Etterhvert som flere og flere kom gjennom passkontrollen begynte ankomsthallen å fylle seg opp. Den tunge luften ble dårligere og bagasjen hadde enda ikke kommet på rullebåndet. Utenfor de store vinduene kunne vi nå se at trallene med bagasjen begynte å komme. To menn begynte å lempe bagasjen på rullebåndet. Rullebåndet begynte å rulle og den første kofferten kom til syne.
Menneskene klynget seg sammen foran rullebåndet for å finne sin bagasje. Det var ikke som i Norge hvor folk sto tålmodige langs båndet og ventet, nei, her var de som dyr etter en lang tørkeperiode og himmelen hadde åpnet seg og kastet ned noen dråper vann. Det var kaotisk. Jeg følte meg helt fremmed der jeg stod og observerte menneskene og deres handlinger.
Etterhvert begynte noen å få samlet all bagasjen sin og bevege seg ut hvor deres familie eller venner antakeligvis ventet på dem. Men før man kunne gå ut var det et lite stopp til. Jeg la merke til at mannen som gikk foran med familien følgende etter la penger i passet sitt og leverte det til en mann bak en disk. De la koffertene på disken, mannen bak disken sjekket passet, eller latet som, ikke vet jeg. Men tydeligvis var alt i orden og de kunne gå ut og treffe de som ventet på dem. Den gangen skjønte jeg ikke hva jeg hadde vært vitne til og lenge gikk jeg med den tro at man måtte betale for å komme ut. Jeg syntes det var høyst merkelig siden jeg aldri hadde sett noe slikt før, men jeg stilte ingen spørsmål, ikke den gang.
Så var det vår tur til å gå ut, og det samme skjedde igjen. Far la penger i passet sitt og leverte det til mannen bak disken. Han tok ut pengene, veldig diskré, så gjennom passet og vi kunne gå ut. Slik var mitt første møte med Pakistan.
