Burma, eller Myanmar som landet nå offisielt heter, er et av få land i Sørøst-Asia der gatebildet fortsatt er preget av at folk flest bruker den tradisjonelle longyi’en, en sarong sydd sammen til en tube, som man svøper rundt midjen. Over longyi’en bruker kvinnene en bluse og mennene en skjorte. En skulderveske utgjør prikken over i’en. Mange kvinner smører også ansiktet med thanaka, en tradisjonell makeup laget av malt bark fra thanaka- treet blandet med vann.
Mange burmesere er stolte over at nobelprisvinneren og opposisjonslederen Aung San Suu Kyi, som har levd store deler av sitt liv utenlands, har beholdt sitt burmesiske statsborgerskap, kler seg som kvinner i Burma har gjort til uminnelige tider, og snakker flytende burmesisk. Slik viser hun at hun er forblitt en ekte burmeser gjennom alle årene i utlendighet.
Fiskesuppe til frokost
Å lage mat for et fellesskap er en viktig del av burmesisk gjestfrihet. Burmesiske matretter kan minne om både indisk og kinesisk kjøkken. Ris utgjør grunnkosten for folk flest, og spises sammen med ulike småretter. Typiske matretter i Burma er fiskesuppen mohinga, som mange burmesere spiser til frokost. En besøkende som kommer idet familien setter seg til bordet vil bli invitert til å slutte seg til måltidet. Ved spesielle familieanledninger, er det vanlig å lage ulike matretter og bringe disse i gave til naboer og venner.
Til maten drikkes det gjerne te. Enten en enkel grønn te, eller en søt og tykk drikk laget på svart te, melk og sukker. Tehuset er en vanlig møteplass for burmesere. Her kan yngre og eldre samles i timevis over te og småkaker, og prate om det meste mellom himmel og jord. Mange burmesere setter pris på den gode samtalen og evnen til å leke med språket. Ordspill, vitser og vennskapelig erting er vanlig. I et samfunn preget av undertrykking og ufrihet, og der din nærmeste nabo godt kan være informant for myndighetene, gir ordspillene en mulighet til å uttrykke det som ellers ikke kan sies med rene ord.
Flertallet er buddhister
Å være burmeser er å være buddhist, blir det gjerne sagt. Burma er de gyldne pagoders hjemland, og Theravada-retningen av buddhismen (også kalt ”det lille hjulet”), er religion for det store flertallet av burmesere. Et husalter med en skulptur eller et bilde av Buddha, eller en høyt respektert munk, er å finne i svært mange buddhistiske hjem. På husalteret ofrer man røkelse, blomster, vann og frukt. Ofringer og meditasjon, og å gå i kloster for menn, er viktige religiøse handlinger for troende buddhister. De fleste menn går også i kloster flere ganger i livet, for en kortere eller lengre periode. Gjerne i forbindelse med at man feirer det buddhistiske nyttåret i midten av april.
Mange burmesere sverger til astrologi for å vite hvordan livet vil fare med dem. Et astrologisk kart blir tegnet opp for barna når de blir født. Ser det ut til at man har en ulykke i vente, kan dette motvirkes gjennom symbolske handlinger.
Ikke etternavn
Fødselsdato er ikke så viktig for mange burmesere. Til gjengjeld er ukedagen man er født på vesentlig. Således sier navnetradisjonen at første stavelse i fornavnet må velges etter den dagen man er født. Burmesere flest har ikke etternavn, man skiller mellom personer med samme fornavn ved å bruke ulike kallenavn. Enkelte personlige egenskaper kan også forklares gjennom fødselsdagen. Det er dermed ikke merkelig om et lørdagsbarn skulle få en uvanlig livsskjebne. Lørdagsbarna er nemlig usedvanlig sterke personligheter.
Det burmesiske smilet er ofte et tegn på et varmt vennskap. Det kan også dekke over forlegenhet. For burmesere er det viktig å ikke tape ansikt eller stille andre i forlegenhet, og på den måten bidra til tap av ansikt. Dette er knyttet til en følelse av ekstrem sjenanse eller blygsel. Dette kaller burmesere ”Anadhe”. ”Anadhe” tilsier at man skal være svært forsiktig med å legge byrder på andre og være til bryderi. En burmeser kan strekke seg langt for å leve opp til en forespørsel, og et ja på en henvendelse betyr ikke alltid ja – å si nei kan være svært vanskelig for mange og en kilde til anadhe.
Å gi en gave til
en burmeser
Å unngå konflikter er viktig for mange, men når de først bryter ut, kan de bli svært alvorlige. Da er det gjerne lang tids frustrasjon som kommer til overflaten, og forsoningen kan bli desto vanskeligere.
Burmesisk kultur handler ikke om et kroppspråk preget av de store faktene, hevede røster eller skarpe stemmer. Idealet er den kontrollerte adferden preget av indre ro som Buddha var modell for. I stedet tolker man de små tegnene og dyrker antydningens kunst. Mye kan gjøres til gjenstand for fortolkninger.
Sosial rang og alder er viktig for burmesere flest. Man skal vise respekt for de eldre, de av høyere rang, munker og andre religiøse ledere. Respekt vises ved å sette titler foran fornavnene, enten det er onkel/tante, søster/bror, yrkestittel eller en religiøs tittel. Å bruke fornavnet alene ville uansett være uhøflig. Respekt vises også ved å bøye hodet idet man går forbi eldre og personer av høyere rang, og gjennom det språket man bruker når man snakker til eller om buddhistiske og andre religiøse ledere.
Burmesere setter pris på både å gi og motta gaver. Men bli ikke overrasket om gaven blir lagt bort uten at den blir åpnet. Eller kanskje gitt videre. Det er ikke et tegn på at gaven ikke ble verdsatt. Tvert imot. Å kaste seg over en gave ville blitt sett på som et tegn på grådighet.
Kvinners stilling
Burmesiske kvinner har tilsynelatende høy grad av frihet og er likestilte med mennene. De studerer, arbeider og har sine fritidsaktiviteter utenfor hjemmet. Markedsplassen er en typisk kvinnearbeidsplass. På landsbygda har kvinnene faste arbeidsoppgaver i tilknytning til risdyrkingen. Kvinnene har også hovedansvaret for familien og barna. Mens mennene skal sikre familiens inntekter og være familiens overhode, tar kvinnene hånd om lønningsposen og sørger for at alle familiens behov blir dekket.
Men det er begrensninger i kvinnerollen. De er ikke alltid åpenbare og formelle, men allikevel er de svært reelle. Begrensningene er knyttet til den buddhistiske forestillingen om at kun menn kan nå en tilstand av Nirvana. Kvinner må først gjenfødes som menn. Kvinner kan ikke bli fullverdige nonner og på den måten ta hånd om egen spiritualitet. Dermed er de også underordnet mennene.
Videre har menn en egen kraft som sikrer deres manndom og styrke, kalt ”pon”. Nærkontakt med enkelte av kvinners eiendeler kan svekke ”pon”. Derfor vasker man ikke menn og kvinners klær sammen. Når en kvinne henger sine saronger opp til tørk, henges de slik at de ikke er til sjenanse for mennene. Kvinnene må ta mange slike hensyn.
Barn har stor frihet i oppveksten. Sett med norske øyne kan det virke som de skjemmes bort. Men det får en brå slutt i puberteten når guttene går i kloster, og jentene må ta sin del av husholdningsansvaret i hjemmet.
Arrangerte ekteskap
Arrangerte ekteskap er vanlig i Burma. Planer om ekteskap mellom to unge engasjerer gjerne hele familien. Det er heller ikke uvanlig at et ungt par som ønsker å gifte seg, og ikke får foreldrenes tilslutning, drar av gårde og gifter seg på egen hånd. Da har slektene få andre muligheter enn å godta det som har skjedd når de unge kommer hjem.
Seremonier knyttet til viktige hendelser i livet er viktige for burmesere, men har ikke nødvendigvis religiøs betydning for buddhister. Seremonier blir arrangert for å markere en barnefødsel, navngivning av barnet og begravelser. Bryllup har heller ingen religiøs betydning for buddhister. Tradisjonelt ble det sagt at dersom syv husholdninger til venstre og syv husholdninger til høyre for eget hjem ble gjort kjent med planene, var dette tegn godt nok på at man var en familie. De fleste brudepar arrangerer en ofringsseremoni for munkene i templet for å sikre et langt og godt samliv, og fest med familie og venner.
Religiøse og kulturelle ulikheter
Burma har svært mange ulike folkegrupper og er et av de mest mangfoldige landene i Sørøst-Asia. Religion og kulturelle forskjeller knyttet til religiøse forestillinger, utgjør en viktig skillelinje mellom gruppene. Seremonier knyttet til fødsel, navngivning, bryllup og begravelse kan ha en religiøs betydning for mange kristne og muslimer. Man vil gjerne følge de religiøse seremoniene som er vanlige i den religionen man tilhører. Mange minoriteter opplever alvorlig diskriminering av egen kultur og religion.
Burmas etniske minoriteter oppfatter seg gjerne som mer åpne og direkte enn burmanerne. Flere av landets fjellfolk har tradisjonelle folkeeventyr som viser hvordan de alltid taper mot en større overmakt, gjerne burmanerne. Mange vil si at man aldri helt kan stole på en burmaner. De interne motsetningene er høyst reelle for dem det angår. Forskjellene mellom Burmas ulike folkeslag er nok ikke fullt så åpenbare for utenforstående.
