- Våre barn vårt felles ansvar - 02.11.2006
- Tvangsekteskap på Sri Lanka - 19.10.2006
- Somalia – et land i uvisshet - 05.10.2006
Den norske velferdsstaten er ikke lenger en nasjonal affære. Globaliseringen av mennesker gjør at den i fremtiden vil kreve en mer multikulturell utforming enn i dag.
I fremtiden vil to av mange utfordringer for Norge være velferdsstatlig utvikling og verdiskapning alternativt til oljen. Men samtidig kommer en tredje dimensjon, nemlig hvordan velferdsstaten skal omorganiseres for å møte behovene til en multikulturell befolkning som bare vil øke med årene. I en kronikk i Aftenposten 07.04.04 skriver professor Grete Brochmann at de sjenerøse nordiske velferdsstatene fremstår som sårbare i en internasjonalisert verden. Hun skriver videre at velferdsstaten på mange måter forutsetter en ”kulturell og verdimessig homogenitet”, samtidig som velferdspolitikken baserer seg på ”solidaritet, høye skatter og sterk kollektiv omfordeling mellom grupper, individer og generasjoner”. En universell velferdspolitikk er, om ikke uforenelig, så i alle fall problematisk sett fra et multikulturelt perspektiv. Det betyr ikke at det er umulig å kombinere alle disse utfordringene.
Sentralt i velferdsstatens utvikling står økonomien. Debatter om immigranter og økonomisk vekst er dessverre mangelvare i offentlig debatt. Når beslektede innspill først kommer, konsentreres fokuset rundt idiotiske ”innvandrerregnskap” eller smalsynte økonomiske modeller.
På den annen side eksisterer det allerede en foreløpig fellesnevner for immigranter, velferd og økonomisk vekst – arbeid. Jobber gir folk muligheten til å klare seg selv, sjanser til å delta på sosiale arenaer, få kjennskap til det offentliges velferdssystemer og utvikle sin kulturelle omgangskrets. Samtidig bidrar de til samfunnets økonomiske fremdrift ved at de produserer noe og betaler skatt. Sjansen for en vellykket multikulturell velferdsstat vil derfor øke hvis dens utvikling inkluderer sektorer der arbeidskraft fra forskjellige kulturer driver den økonomiske veksten. Men hvor skal man begynne?
Et utgangspunkt kan være teorien om den kreative klassen, lansert av den amerikanske økonomen Richard Florida i boken The Rise of the Creative Class fra 2002. Ifølge ham er kreativitet, i motsetning til teknologi eller råvarer, den mest verdifulle innsatsfaktoren i den nye økonomien. For det første er kreativitet, alle innovasjoners mor, en forbløffende demokratisk egenskap. Det er uavhengig av kjønn, nasjonalitet, religion eller kultur. For det andre er globaliseringen av mennesker innovasjonspolitisk sett en gullgruve, siden økt kulturmangfold i teorien øker sjansene til å være kreativ. Einstein kalte det simpelthen ”kombinatorisk lek”. Antallet internasjonale migranter har mer enn doblet seg siden midten av 1970-tallet, og ligger nå ifølge Human Development Report 2004 på rundt 175 millioner. Resultatet er økt sammenveving av mennesker, kulturer og ideer. For det tredje utgjør kreative sektorer mer og mer av den globale verdiskapningen. John Howkins anslår at de femten mest fremstående kreative sektorene til sammen står for en årlig omsetning globalt på $2,24 trillioner.
Floridas teori bygger på en enkel formel av tre T-r: teknologi, talent og toleranse. De to førstnevnte er velkjente, mens den siste T-n er mer omdiskutert. Den hevder at toleranse gjennom lave inngangssperrer for f.eks. ”bohemer”, immigranter og minoriteter er en utløsende faktor for prosessen kulturkrysninger -> kreativitet innovasjon -> økonomisk vekst (her tegnet på absolutt enkleste måte).
Hver for seg er T-ene utilstrekkelige. Florida hevder at de kreative byene i USA som skårer best på kombinasjonen av disse T-ene, også er de som har høyest økonomisk vekst, de er de mest populære stedene å bo, og de tilbyr best livsvilkår for alle typer mennesker gjennom å være tolerante og åpne for et inkluderende mangfold.
Mønsteret kan også ha direkte sammenheng: I verdens mest suksessrike IT-område, Silicon Valley i California, var rundt en tredjedel av alle vitenskapsfolk og ingeniører på 1990-tallet utenlandskfødte. Omtrent en tredjedel av alle nystartede firmaer ble i samme periode grunnlagt av immigranter. Lignende tendenser er konstatert i den 14 land store undersøkelsen Europe in the Creative Age fra 2004, hvor Norge dessverre ikke er representert. Derimot skårer Sverige og Finland høyt på listene.
I Norge snakkes og skrives det mye på konferanser og i stortingsmeldinger om synergieffekter mellom kultur og næringsliv, mangfold og innovasjon. Regjeringen Bondevik IIs plan Innovasjon 2010 fra 2003 representerer en slags overordnet strategi. Men sjeldnere er de øyeblikkene hvor nøkkelbegrepene benyttes som konkrete innvandringspolitiske – her atskilt fra asylpolitiske – verktøy. Norge er langt fremme på teknologi og talent, men den reelle viljen til å satse på kreative immigranters ideer er enn så lenge lav. F.eks. er manglende oppstartskapital er et tilbakevendende problem.
Floridas bok viser at en reell multikulturalisme er berikende både fra et kulturelt og økonomisk synspunkt, men på premisser som vil kreve et helt annet innvandrerpolitisk klima enn det vi har i Norge i dag. La oss derfor vende blikket mot USA. Her har mangfoldsbegrepet blitt nærmest elektrisk. Bakgrunnen for dette er landets synkende teknologiske dominans, tap av arbeidsplasser, middelmådig investeringsvilje og det økonomiske underskuddet. Enkelte amerikanske høyreradikalere, som i likhet med et visst politisk parti i Norge, skylder på innvandrerne og anser dem for å være lavt utdannede og tror at de verken jobber eller betaler skatt.
Andre kritiske røster hevder derimot at den strengere innvandringspolitikken ført av de konservative har mye av skylden, og viser blant annet til at USA gjennom historien har fostret en lang rekke suksessrike immigranter.
Ulike eksempler på dette kan være stålbaronen Andrew Carnegie, datagründeren An Wang eller tryllekunstnerparet Siegfried & Roy. De kom til et land med toleranse for mangfold og med hva økonomer kaller lave inngangssperrer, dvs. en åpen entreprenørkultur hvor i prinsippet hvem som helst – uten hensyn til hårlengde, hudfarge, nasjonalitet, seksuelle preferanser eller kulturell bakgrunn – kunne få en jobb eller etablere sin egen næringsvirksomhet.
Men nå glipper denne åpenheten, og den økonomiske dynamikken trues fra flere kanter. Fra 2001 til 2002 sank f.eks. andelen utstedte visa til innvandrere i vitenskaps- og teknologisektoren med hele 55%.
Dette kan vi lære mye av. Mangfold er i seg selv en nøytral faktor, og kan også skape konflikter – men da gjennom fanatisme, intoleranse og kulturell uvitenhet. På den andre siden florerer de positive sammenhengene mellom innvandring, kulturelt mangfold og økonomisk vekst, blant annet vist i UNESCOs rapport Our Creative Diversity fra 1995. London, Montreal og New York City, tre av verdens mest kreative og innovative byer, er kompliserte lappetepper av kulturer, språk, etniske minoriteter og inntektsnivåer.
For Norges vedkommende vil de sedvanlige advarslene om ”sosial dumping” få mye mindre relevans dersom et helhetlig innvandringspolitisk engasjement vinner over et politisk tunnelsyn der LO står i spissen.
Dette kan forplantes videre til alle typer innvandrere, ikke bare de med Ph.D. i dataprogrammering (som faktisk er de vanskeligste å tiltrekke seg hit). Gjennom først å liberalisere innvandring i kreative sektorer f.eks. på samme måte som vi har liberalisert kapital, vokser sannsynligheten for at velferdsstaten formes etter samfunnets multikulturelle behov, først og fremst fordi fremtidens velferdsmottagere direkte fornyer verdiskapningsleddet i dens utvikling.
