- Privatskoler, det nye Norge og kunnskapsministeren! - 16.04.2006
- Julenissen kom ikke til Fatim - 15.04.2006
- Afrikaneres møte med politiet er vanskelig - 07.04.2006
Når begynner forresten valgkampen? Begynner den før eller etter at partiene har avhold landsmøter? Gjenoppstandelse av politikere til valgkamp skjer vel etter påske og samtidig med at riksmeglingsmannen rettferdiggjør sin lønn. Da begynner de voksnes sirkus. Politikere innvilger seg selv frie tøyler og forlater det ærverdige Stortingets talestol hvor det finnes regler for både hva en kan si og det på hvilke måte. I valgkampen er de fri og tror de kan oppføre seg uhemmet akkurat slik russen gjør i samme tidspunkt.
Landsmøter til norske partiene ligner stadig mer på godt regisserte mediashow og politikere som klovner i sirkus. Media teller og referer hvor mange ganger partiledere blir brutt med applaus, jo høyere antall applaus jo bedre er talen! Fagbevegelse, fagbevegelse, fagbevegelsen… barna, barna og barna og enkelt menneske, enkelt menneske og enkelt menneske. Slagord fra tre av største norske partienes landsmøter i vår var plagiat fra Tony Blairs valgkamp for noen år tilbake, og siden har de fleste norske politikere kopiert så mange ganger at nå er det rett og slett flaut å høre enfoldig populistisk politiske poeng uttalt tre ganger etter hverandre – Hakk i plata, ville barn ha sagt det.
I jubileumsåret, frigjøring fra unionen med Sverige og 60 års markering for slutten på nazistenes okkupasjon av Norge, orker ikke monarkiet å delta i frigjøringsfesten. De kongelige sliter med hjerteproblemer, overarbeid, graviditet og fødsler. Det er vist smittsomt og store deler av Europeiske kongehus er i samme stilling. Nå er det nok med ”Alt for Norge”, og det er kanskje like greit. For starten på valgkampen i frigjøringsjubileumsåret har handlet om homofili eller mest om homofobi. Etter hvert kan vi vente av mer alvorlige saker pakket i hver sine politiske terminologier; svekket eller styrket rettigheter for arbeidstakere og pensjonsordningene. Verken fattigdomsbekjempelse eller antirasisme ser ut til å være på mote i årets valgkamp.
Drømmen om Norge må sies å være oppfylt, for media er opptatt av viktige saker som hvem spiser med hvem, hvem deltar på hvems bryllup, hvem er gravid og hvorfor, hvem drikker med hvem er de viktigste mediainnslagene i et politisk landskap hvor landet fråster i penger, materiell rikdom og fordummende politisk journalistikk. De fleste politikere gir uttrykk for at valgkampen må være fritt for skittkasting og skjellsord. Noen føler seg i realiteten ikke bundet opp av alminnelige høflighets normer og regler. De liker å snakke om toleranse, valgfrihet og mangfold. Mens mange av dem oppfører seg noe respektløst, intolerant og kvier seg ikke særlig for å bedrive skittkasting. Media er en sterk medspiler i så måte og forsterker negative bilder av politikk og politikere. Stadig flere mennesker kvier seg for å delta i politikken.
Politikere med hjelp fra sine medierådgivere gir stadig tåpelige bortforklaringer på alle de konkrete spørsmål som angår alminnelig folk; Hvorfor skal vi betale økende egenandel på offentlige tjenester og skoler eller vi får reduserte pensjoner? Men det spiller liten rolle, for uansett hvilke posisjon en ser det fra, og hvilke politiske briller en har på seg, så har stortingsrepresentanter de beste pensjonene i dette landet. Derfor er det av personlig interesse for dem å fortsette i Stortinget slik at de kan tjene retten til sin fulle politikerpensjon.
Vi har fått en ny generasjon av politikere som med fordel kan sammenlignes med 80-tallets japper – politiske broilere. For de fleste av dem ble forholdene lagt til rette for å overta ansvarlige politiske posisjoner, om det være seg personlige sekretærer, politiske rådgivere, statssekretærer eller statsråd. På den andre siden har vi en del av de som forlater profesjon som heltidspolitikere, blir medierådgivere eller kommunikasjonsrådgivere i privatnæringslivet og beholder makten innen politikken på bekostning av vanlige folk. De gir heltidspolitikere råd om hvordan de skal få gjennomslag for sine saker og hvordan de skal formidle budskapet til folket. Samspill mellom medierådgivere og rikspolitikere utgjør en type maktelite som må ansees som økende trussel mot demokratiet fordi vanlige folk ikke har samme mulighet til innflytelse på politikk eller politikere. Valget og stemmegivning virker mer og mer som et politisk spill hvor folket får stadig mindre rolle og blir mer og mer som tilskuere. Lurer på hvor lenge folket kan være fornøyd med denne rollen i demokratiet.
Politikerforakt øker i takt med folks anskueliggjøring av bortforklaringer fra alle maktpolitikere. Det ryktes at abortsaken blir et viktig valgkamptema. Derfor trenger vi alle å være ekstra bevisst i løpet av våren og sommeren. Bruke prevensjon for det fødes altfor mange ubrukelige politiske broilere, og det ikke bare i Norge!
