– I Norge handler migrasjonsdebatten i stor grad om norsk asylpolitikk og forvaltningens vedtak i enkeltsaker. Debatten tar i liten grad innover seg at norsk migrasjonshåndtering ikke skjer i et nasjonalt vakuum, men påvirkes i stor grad av migrasjonspolitikken i EU og resten av Europa, sa UDI-direktør Trygve G. Nordby på UDIs årlige vårkonferanse med tema: EUs asyl- og innvandringspolitikk i endring – hvilke konsekvenser får dette for Norge.
Nordby påpekte at med Haag-programmet, som ble vedtatt av EU-landene 4. november, hadde EU-landene satt et markant tidsskille der de ikke lenger bare vil samarbeide om asyl- og innvandringspolitikken, men om hele migrasjonsfeltet. Nordby fokuserte på at EU-landene gjennom programmet blant annet hadde satt behovet for en mer offensiv politikk i forhold til arbeidsinnvandring på sin dagsorden. Han viste til prognoser som viser at EUs arbeidsstyrke vil reduseres betydelig de neste årene med dagens fødselstall.
Også kommunalminister Erna Solberg understreket at det er viktig for Norge å øve innflytelse på EUs asyl- og innvandringspolitikk, da den i stor grad påvirker oss. Samtidig sa hun at det er en utfordring for Norge å øve innflytelse som et land utenfor EU. I sitt foredrag pekte også statsråden på at arbeidsinnvandring er viktig for å oppnå en positiv økonomisk utvikling i Norge og i resten av Europa. Hun trakk fram arbeidstakere fra de nye EU-landene som eksempel på arbeidskraft som hadde bidratt til en positiv vekst i byggebransjen. – Uten disse hadde vi aldri oppnådd billige boliger for førstegangsetablerere, sa kommunalministeren. I forhold til EUs asylpolitikk trakk Solberg frem partnerskap med tredjeland og viktigheten av å se utvikling, migrasjons- og flyktningpolitikk i en sammenheng.
– Migrasjon må sees som et middel i fattigdomsbekjempelse, avsluttet kommunalministeren.
Sandra Pratt, assisterende enhetssjef for asyl og immigrasjon i EUs generaldirektorat for justis, frihet og sikkerhet redegjorde for detaljene i Haag-programmet, som skisserer en felles asylpolitikk, en felles tilnærming til arbeidsinnvandring, en felles returpolitikk, en styrket grensekontroll, felles visumbehandling og partnerskap med avsenderland. Alt sammen innen år 2010. Pratt gikk særlig i dybden på hva EU vil gjøre for å bekjempe ulovlig innvandring. Som et viktig element i kontrollsammenheng nevnte hun at som del i denne utviklingen ville det bli innført bruk av biometri i pass og visum. Som et ledd i bekjempelse av ulovlig innvandring understreket hun også viktigheten av grensekontrollbyrået som skal opprettes denne våren (i Polen) og som skal koordinere samarbeid om grensekontroll og bekjempelse av ulovlig innvandring i EU-området. Norge deltar i dette samarbeidet gjennom vår deltakelse i Schengen-samarbeidet.
Anneliese Baldiccini, Human Rights Legal Officer i JUSTICE, en britisk menneskerettighetsorganisasjon, ga tilhørerne et kritisk blikk på EUs stadig tettere samarbeid på asyl- og innvandringsfeltet. Kritikken gikk blant annet på at det er vanskelig å etablere felles regler på hva subsidiær beskyttelse er (beskyttelse til personer som ikke oppfyller kravene for å få asyl). I tillegg var hun kritisk til motiver bak EUs ønsker om partnerskapsavtaler med tredjeland, hvilket i stor grad gjelder land i den tredje verden. Hun mente at det var viktig å sikre at tredjeland kunne tilby effektiv beskyttelse før man etablerte et samarbeid om retur av personer til land som fungerte som transittland. Hun påpekte at de fleste av landene det var snakk om å etablere partnerskapsavtaler med, ikke hadde ratifisert de ulike internasjonale konvensjonene EU-landene forholder seg til i behandlingen av en asylsøknad.
Også Vigdis Vevstad, dr.jur. i Vevstad Consulting stilte spørsmål ved europeisk integrasjon på asyl- og innvandringsfeltet. Er innføring av visumplikt alltid i tråd med Flyktningkonvensjonens formål om beskyttelse? Sikres beskyttelseshensyn fremfor utenrikspolitiske og praktiske hensyn? Vevstads hovedkonklusjon var at forutsetningen for at asylinstituttet skal fungere er tilgangen til å søke og forsvarlig asylprosedyrer, uavhengig om søknadene fremlegges i et felles organ utenfor EU, i søkerens hjemland eller i Norge.
Migrasjonsråd ved den norske EU-delegasjonen, Fred-Olav Sørensen, redegjorde for hvordan Norge kan påvirke EUs politikk på asyl- og innvandringsfeltet. Som Solberg, understreket også Sørensen viktigheten av å bidra. Men for å bidra må vi vite hva vi vil og vi må ha noe å bidra med sa Sørensen. Han understreket for øvrig at EU satte stor pris på konstruktive innspill og ideer i utformingen av en asyl- og innvandringspolitikk.
