Sistnevnte har vært grunnen til at det japanske keiserparet tok neste fly til Oslo, redselsslagne statsråder pugget japansk folkeskikk og en hel norsk-japansk kulturuke ble organisert.
– Forbindelsene mellom landene skal styrkes, kunnskapen om hverandres kultur økes, forklarte den japanske ambassadøren i Norge, Fumiko Saiga, ved åpningsarrangementet i kulturslottet Soria Moria i Oslo.
Det fins omtrent dobbelt så mange japanere i Norge (557) enn nordmenn i Japan (302). Mange av dem er forretningsfolk, men deres antall minker, sier ambassadøren til Utrop.
– Den japanske økonomien har gjennomgått en stor krise. Det pleide å være mange japanske kontor i Norge, men nå har mange bedrifter flyttet kontorene sine til større europeiske byer som Rotterdam og London.
Hvilken japansk kultur?
Å formidle et troverdig bilde av et lands kulturer er en utfordring: Hvilke aspekter velges ut og hvilke velges bort? Faren for at sånne arrangementer får et folkloristisk og musealt preg er overhengende. Ville den norske ambassaden i Japan presentere rømmegrøt (som de fleste nordmenn uvillig får i seg under nasjonaldagen) som nasjonalrett eller den langt mer populære Pizza Grandiosa?
Lignende spørsmål må ha gått arrangørene av den japanske kulturuka gjennom hodet. Et raskt blikk på programmet avslører at en har valgt en tradisjonell tilnærming: Her nevnes kjente tradisjoner som te-seremoni, ikebana, noh-teater, sushi, zen-buddhisme og kampsport. Det som er utelatt er moderne japanske fenomener som har påvirket europeisk og amerikansk kultur de siste få årene. I flere amerikanske aviser har vi i det siste kunne lese at den mest påfallende japanske eksporten ikke lenger er av økonomisk, men kulturell art. Se forøvrig japansk animasjon (Anime) og tegneserier (Manga) og videospill (Pokemon).
– Men også et fokus på teknologi ville holde fast ved stereotyper, sa en japaner som Adressavisen snakket med i anledning keiserbesøket i Trondheim.
– Alle her i Norge vil snakke med meg om datamaskiner og japanske tegnefilmtrender, mens jeg helst vil ut og fiske.
Årstidene preger
bunaden
Kanskje er det likevel greit å konsentrere seg på tradisjonene. De er jo en del av dagliglivet, fikk vi fortalt under åpningsarrangementet. Vi ble servert en helt fabelaktig og fargerik framvisning av den japanske nasjonaldrakten kimono: De 46 deltakere av TOKA – Japan Kimono Instructors Institute – viste oss hvordan mønstrene og fargene skifter med årstidene. De danset under blomstrende kirsebærtre, viste oss hvordan høstfesten feires der: En skriver ønskene sine på en lapp som henges på et tre, morsom lek med papirballonger. Vi lærte også hvor mye arbeid som står bak å knytte sløyfen på ryggen av kimonoen: Båndet er over fire meter langt og en trenger hjelp av to personer for knytte sløyfen. Først etter drøye ti minutter satt den på plass.
Som i Norge bærer en kimonoen ved spesielle anledninger: ved konfirmasjonen (som finner sted når en er 20 år i Japan), nyttår, bryllup etc. Og som i Norge, er det kvinnene som har æren å vise fram de vakreste fargene, mens mennene er kler seg i svart og grått.
Til tross for at kimonoer er blitt sjeldnere å se i Japan, har alle kvinner minst en kimono i klesskapet, forteller den japanske ambassadøren Fumiko Saiga til Utrop.
– Nå er det blitt slik at flere og flere kvinner i Japan er i jobb. Det er veldig upraktisk å arbeide i en kimono, derfor bæres drakten kun ved spesielle anledninger. Eldre kvinner derimot bærer den hele tida og skifter opptil fire ganger om dagen, forteller hun.
– Men i motsetning til Norge kan en ikke se hvor i landet kimonoen kommer fra, legger hun til.
Han som lager maskene
For noen personer utgjør tradisjonene selve livsinnholdet. Som for eksempel for Iwao Ishizuka. Han lager Noh-masker. Dette er masker som bæres av danserne i Japans tradisjonelle Noh-teater. Noen masker vises kun i forbindelse med seremonier, bl.a. ved nyttår. Maskene skifter ansiktsuttrykk når en ser på dem fra forskjellige posisjoner.
Det er ikke mange som lager masker, fordi det er en stor og krevende kunst. I hele Japan fins det bare 10 eller 15 Noh-lærermestre. Ishizukas har gått i lære i 20 år hos en av de store – Kazumichi Hashioka som han heter. Familien hans har vært Noh kunstnere i 600 år.
– Det er en dypt filosofisk kunstform, sier Ishizuka til Utrop.
– Vanligvis bruker jeg tre dager for å forklare det, sier han vennlig mens vi nærmer oss maskene sine.
– Det er ikke teknikken som skaper masken, det er ånden.
Ishizuka har bodd i Norge i 25 år. Som for mange japanere var det kjærligheten som førte han hit. Som ung mann reiste han med en ryggsekk rundt omkring i verden. Den norske jenta som han senere skulle gifte seg med traff han i India.
Imidlertid bor han igjen alene på en hybel og vier livet sitt uforstyrret til kunsten. Det vil si – bortsett fra sommeren. Da guider han japanske turister. Pengene han tjener der lever han av resten av året.
– Mange spør meg om jeg vil selge maskene. Det gjør jeg ikke. Jeg lager maskene for min egen fornøyelse. Det er nok. Å lage masker gjør meg lykkelig.
Det tar en til to måneder å lage en maske. Han bruker 100 forskjellige kniver og 30 lag med farge som han koker selv. Målet er å gjøre en så perfekt kopi av originalen som mulig. Han viser en skisse som minner om en byggeplan for et hus. Dimensjonene må stemme. Som mange andre japanske tradisjoner, er det viktig å holde seg til innfløkte regler og det er mye konkurranse blant utøverne. Kunnskapen om hvordan en perfekt maske lages holdes hemmelig.
Japan påvirker Norge
Østens og japansk åndelighet og estetikk har i lang tid fascinert nordmenn. En av Norges mest solgte malere (Nicolai Astrup) har overtatt elementer fra japansk kunst i malerier som nordmenn av en eller annen grunn anser som typisk norsk. Spesielt glad var Astrup i tresnittene av Katsushika Hokusai (1760-1849) som har laget noen av Japans mest kjente fargetresnitt.
– Ingenting kan måle seg med japanske tresnitt, sier Knut Myrer og nevner spesielt den tradisjonelle trykkekunsten som er i ferd med å gå tapt. Myrer er en av de ansvarlige arrangørene av kulturuka. Noen av Hokusais uttrykk finner vi igjen i Myrers egen samling av japanske tresnitt som ble utstilt i Soria Moria. Tegneserien om Marco Polo vekket interessen for Japan og snart reiste han til Japan i samband med et utvekslingsprogram sammen med europeisk og japansk ungdom. Der møtte han også sin framtidige kone.
Det fins mange japanske kulturforeninger i Norge der etniske nordmenn er medlemmer. Mange av nordmennene har bodd i Japan en stund. Randi Stang fra Oslo har bodd tre år i Japan og driver med Ikebana – som er kunsten å lage blomster-arrangementer etter mønstre som kombinerer estetikk med meditative elementer. Ikebana-foreningen har 24 medlemmer, forteller hun. Knut Myrer kan nevne flere japanske kulturorganisasjoner der også etniske nordmenn er godt representert, blant annet i Norsk bonsaiselskap. Selv er han formann i Norsk Selskap for Orientalsk Kunst og Keramikk som har 90 medlemmer.
“Øst er øst, og vest er vest, og aldri skal de to møtes” skrev Rudyard Kipling, Jungelbokens forfatter og en av de sterkeste og mest idealistiske forkjemperne for britisk imperialisme, en gang. Ser ut til at han tok feil?
