Oppmerksomhet og aksept er nok de mest grunnleggende menneskelige behovene, å late som om man ikke trenger det er nok selvbedrag. At mennesker vil gjøre noe for å oppnå det kan være forståelig, det er bare metoden som er tvilsom. Men selvmord kan ofte være et problematisk tema.
På et prinsipielt nivå har man ansvar for sitt eget liv, dermed har man per definisjon ansvar for sin egen død. I praksis er det ikke like enkelt, om man ser bort fra folk som ønsker å dø på grunn av sterke kroniske smerter, så kommer som regel selvmordstankene når man er på bunnen. På bunnen er det ofte vanskelig å se klart som man ellers gjør.
Dessuten er det alltid noen som er glad i en, alltid. Og når en gjør seg til herre over sin egen død, gjør man seg også herre til over andres sorg og ulykke, og det er faktisk ganske moralsk tvilsomt å gjøre. En nær persons selvmord er en av de sterkeste påkjenningene et menneske kan gå gjennom, folk kan sørge en livstid over det.
Iblant kan litt av motivasjonen være å ”straffe” andre med å påføre dem sorg, eller å vise andre at en betydde noe når en var i live. Da er det kanskje ikke så mye til hinder at andre sørger over en. Men det man egentlig ønsker da, er at noen skal bry seg om en. Og det merker man kanskje ikke så godt når man er død?
Det er nok mange som ikke prøver seg på selvmord fordi de føler det er verden som er upasselig, men føler seg selv håpløse, selvmord som selvutslettelse eller selvstraff. Men håpløshet er bare en følelse og ikke farlig i seg selv, det finnes alltid uoppdagede ting ved seg selv. Men man kan være sikker på å ikke oppdage dem når man er suicidal, derfor er nok bunnen et dårlig sted å ta viktige avgjørelser om liv og død på.
Selvmordstanker er en sykdom i seg selv. Om en ikke får hjelp er sykdommen i mange tilfeller funksjonshemmende og kan til og med ha dødelig utgang. Det nytter ikke å gi dem prozac og depot injeksjoner med anti-psykotiske medisiner. De trenger hjelp til å takle det hverdagslige livet, å få snakket om sine følelser og hva som føles galt. Forskning viser at hvert femte menneske sliter med psykiske plager, en vanlig fastlege ser nok dermed en pasient med depresjon hver dag, minst. Men siden vi har så dårlig fokus på slike sykdommer ender det opp med at mange får hjelp for de somatiske sidene av sykdommen, nemlig utbrenthet og søvnmangel.
Som regel er selvmord forhastet, døden har ingen angrefrist, det er det mange andre ting som har. Prøv heller noe man aldri har gjort før, noe man er redd for å gjøre; for hva er det verste som kan skje? At man dør? Det finnes alltid uprøvde muligheter.
