- Ibsen uten tid og rom - 19.10.2006
- Mener USA selv står bak 9-11 - 21.09.2006
- Vi trenger nye briller! - 25.08.2006
Så har det skjedd igjen! Tvangsekteskap og familietragedier preger enda en gang mediene. Denne gangen er det en kurdisk jente fra Irak som forteller at hun ble giftet bort mot sin vilje. Nå har vi imidlertid fått en lov mot tvangsekteskap, med hjemmel for å straffe med fengsel enhver som deltar i tvangsgifting av jenter og gutter. Jentas far og bror er dømt til henholdsvis ti og åtte måneders fengsel. Selvsagt er det nødvendig med en slik lov. Men er det egentlig gjennom slike rettssaker at vi hjelper ofrene, eller er dette en nød-amputering som kunne vært unngått dersom vi hadde grepet inn tidligere?
Tvangsekteskap er en ukultur. Selv de som etterhvert har forstått dette, tror likevel at det er en islamsk ukultur. Kirker og synagoger utenfor Vesten har for eksempel nøyaktig samme syn på ekteskap og sex før ekteskap, som moskeene har. Enklere forklart: i området der den kurdiske jenta kommer fra i Irak, vil de samme normene gjelde for kristne og jødiske medsøstre. Det som bringer skam i muslimske familier, bringer også skam i jødiske og kristne familier. Om den kurdiske jenta hadde vært kristen eller jøde, ville foreldrene altså ha følt det samme ønsket om å dra henne bort fra det de ser på som ”det løslupne liv”, bort fra vanæren! Dette er ingen forsvar for fanatiske foreldres reaksjon på barnas valg. Men skal vi takle et problem er vi nødt til å analysere det og forstå fenomenet som det det er – en ukultur knyttet geografisk til deler av verden uavhengig av en spesiell religion.
Den kurdiske jentas sak, i likhet med saker knyttet til andre jenter som for eksempel Nadia og Jeanette er ikke bare en kulurkonfrontasjon. Det er en frontkollisjon mellom to tilpasningsformer. Førstegenerasjonsinnvandrere velger kulturell segregering mens deres barn, førstegenerasjonsnordmenn velger en kulturell assimiliering. Dermed vokser barna opp til ”norske” barn som foreldrene ikke kjenner igjen. Mens foreldrene fortsatt ser på Norge som deres foreløpige land med drømmen om å reise hjem igjen (bare man har spart nok penger) er dypt forankret i liv og sjel, ser barna deres på Norge som deres nye hjemland. Så plutselig en dag er barna plutselig blitt voksne. De starter planleggingen av sin fremtid. Da sier det Pang! Foreldrene krever plutselig at ungene skal holde seg innenfor en kulturell ramme som barna ikke kjenner til, som barna ikke lenger kan akseptere. Dermed kommer frontkollisjonen mellom tilpasningsformene som en supernova eksplosjon. Og som en supernova eksplosjon etterlates bare et svart hull. Selv synes jeg at den eneste måten å unngå at tokulturelle familier havner i slike sorte hull er å jobbe for en integrering av barna og av foreldrene.
Selv skulle jeg ønske vi kunne opprettet råd med flerkulturelle personer som kan bistå barna og foreldrene til en mekling. Det er mange familier med innvandrerbakgrunn som kommer gjennom landskapet uten og til slutt tilintetgjøres. Det er disse vi bør bruke i et slags meklingsråd. Kanskje klarer vi å finne en kur til konfliktene før vi kommer så langt som til rettsalen. Det er sikkert ikke lett for jenta før, under og etter en rettsak der hennes uttalelser har satt hennes nærmeste slekt bak lås og slå. Ingen har egentlig vunnet i slike saker, selv om dommerens hammer har utpekt en vinner og en taper.
Personlig tror jeg jentene ville ha foretrukket tidlig behandling av sykdomssyndromet ”tilpasningskollisjon” enn en sen amputering!
