- Våre barn vårt felles ansvar - 02.11.2006
- Tvangsekteskap på Sri Lanka - 19.10.2006
- Somalia – et land i uvisshet - 05.10.2006
”Elektrisitet til å belyse våre hjem. Trygt vann som våre familier kan drikke. Telefoner til å ringe vår kjære langt unna. Havn og jernbane til å bringe oss vidunderlige ting, og til å selge våre varer til verdenen. Vi trenger dette. Våre barn trenger dette. Privatisering vil skaffe oss det”.
Det synger populære sangere på oppdrag fra Verdensbanken. Verdensbanken mente publikum i Tanzania trengte ”forklaringer” på hvorfor privatisering var nødvendig. Banken fant ut at det mest hensiktsmessige var å produsere en kommersiell sang og video.
De ga jobben til Adam Smith International, skapt av den britiske nykonservative tenketanken Adam Smith Institute, og engasjerte den populære sangeren Captain Komba for å synge sangen ”Privatization” (Ubinafsishaj.)
“Folk trengte å få en detaljert forståelse av fordelene med privatisering”, skriver Verdensbanken. Sitatet ovenfor viser hva Verdensbanken mener med ”detaljert forståelse”. (Les hele “Tanzanian Privatisation Song” eller se videoen på websiden til Verdensbanken, www.worldbank.org). En annen perle: ”Regjeringen er dommeren som sørger for at alt er rettferdig, den gamle mannen vi kan stole på.” Er dette en ”detaljert forståelse” av demokratiet? ”Tanzanian Privatization Song konkluderer med:
”Når folk kommer hit med nye ideer, velsigner Gud Tanzania. Når folk investerer i vår nasjons fremtid, velsigner Gud Tanzania. Når vi jobber hardt, når vi gir våre barn et bedre liv, velsigner Gud Tanzania. Gud velsigne Tanzania.”
”Dette var verdens første privatiserings-pop-video”, skriver Verdensbanken stolt. Vi får håpe at det er også den siste. For hvis Verdensbanken mener at privatisering er en velsignelse, har innbyggere i Tanzanias hovedstad, Dar es Salaam, helt andre erfaringer med dette.
Privatiseringen av vann i Tanzania var et stort prosjekt, ment å vise vei til videre privatisering av vann i mange afrikanske land. Prosjektet har blitt en fullstendig fiasko. Sammenbruddet som nettopp har funnet sted setter spørsmål over andre vannprivatiseringer som er planlagt verden rundt.
Et britisk/tysk firma skulle bringe rent vann til hovedstaden, Dar es Salaam, og området rundt hovedstaden ved å installere nye vannrør. Behovet er akutt: Byens tre millioner innbyggere har en svært dårlig vannforsyning, både husholdninger og bedrifter rammes av vannmangel.
Omtrent 150 millioner kroner var avsatt til privatiseringsprosjektet, et av de mest ambisiøse i Afrika, og støttet blant annet av den britiske regjeringen. Meningen var å skape en modell til etterfølgelse, vise hvordan de fattigste områdene kunne unnslippe fattigdom gjennom privatisering, og landene komme nærmere FNs ”tusenårsmål”.
Den tanzanianske regjeringen måtte heve kontrakten i mai 2005, etter sterke klager fra byens innbyggere. De måtte konstatere at ingen ny rør har blitt installert, selskapet har ikke investert det de hadde lovet, vannkvaliteten har gått ned og inntektene har gått ned også.
(Selskapet har startet rettssak mot Tanzania. ”Vi hadde en kontrakt”, sier selskapet, selv om de anerkjenner at planene ikke ble fulgt og at ingen nye rør har blitt installert. De hadde derimot fått registrert titusen nye kunder).
Som i mange andre land er privatisering satt i gang med penger fra offentlig u-hjelp, i det tilfelle britisk u-hjelp. Adam Smith Internasjonal har fått mer enn 5 millioner kroner av offentlig britisk u-hjelp for å ”rådgi” den tanzanianske regjeringen. Halvparten av disse pengene har gått til å lage sangen og videoen sitert ovenfor. Den britiske u-hjelpsdepartement informerte at de hadde utbetalt i alt over 36 millioner pund – cirka en trededel av en milliard kroner! – de siste syv årene til Adam Smith International og PricewaterhouseCoopers, for å ”rådgi” fattige land om privatisering av offentlige tjenester. Ikke rart at slike bedrifter og tenketanker synes privatisering har mye for seg!
Presset mot privatisering tar mange veier. Vanlig er det å gjøre privatisering av vann til en betingelse for å få noe gjeldsslette. Slik var det i Tanzania, et annet aktuelt eksempel er Burundi. IMF (International Monetary Fund) har annonsert at de gode økonomiske resultater i Burundi i 2004 kunne kvalifisere landet for noe gjeldsslette, dersom Burundi fortsetter å privatisere og liberalisere. Hva betyr det at landet har gode økonomiske resultater? Bruttonasjonal produktet har økt med 4,5%. Altså har noen definitivt blitt rikere. Men i januar 2005 var det hungersnød i to provinser i Burundi – flere titalls personer døde, meldte FNs nyhetstjeneste. Hovedstaden ble rammet av en koleraepidemi. Kommunale myndigheter i hovedstaden Bujumbura kunne ikke betale vannregningen, og vannselskapet kuttet ut vannet i offentlige fontener. Flere fattige bydeler mistet rett og slett vannet – under slike forhold er det simpelthen umulig å bli kvitt koleraepidemier. ”Gode økonomiske resultater”, for hvem?
Verdensbanken er svært rundhåndet når det kommer til privatisering. Ghana for eksempel skal nå få et lån på 103 millioner dollar fra Verdensbanken, for å sette i gang med delprivatisering av sitt vannselskap. Målet er å gi innbyggere bedre vanntilgang. Verdensbanken krever at selskapet Ghana Water plasseres under privat drift, for å øke effektiviteten. Vi får håpe at selskapet presterer litt bedre enn i Tanzania – ellers vil ghaneerne ende opp med lite vann og større gjeld. Det samme britiske selskapet som var involvert i Tanzania opererer for øvrig i en lang rekke land, inkludert Sør Afrika, Nigeria og Zimbabwe.
I Sør-Amerika, Afrika og Asia demonstrer folk mot private vannmonopoler: de vestlige selskapene anklages for å profitere på de fattige og høyne priser over det de fattige har råd til. Svaret fra det engelske selskapet i Tanzania til den anklagen er nokså typisk: “Vår erklærte profitt skulle være bare 10%”. Hvem skal betale disse ti prosent?
Presset mot større privatisering kommer fra mange kanter. Også den norske regjeringen er aktiv på denne fronten. Helene Bank, seniorrådgiver i stiftelsen IGNIS, beskrev i slutten av fjoråret Norges hemmelige krav i GATS-forhandlingene: krav om deregulering av utdanning, telekommunikasjon og vannforsyning i land etter land.
Kenya skulle åpne for private selskaper både for såkalte miljøtjenester, for eksempel vannforsyning, kloakkbehandling og transport av miljøfarlig avfall. Pakistan ble bedt om å deregulere telekommunikasjonstjenester, utdanningstjenester, miljøtjenester, finansielle tjenester, maritim transport, landbasert transport og luftfartstjenester. Lignende krav fikk Sør-Afrika. Colombia ble bedt om å deregulere telekommunikasjonstjenester, miljøtjenester, finansielle tjenester, maritim transport, landbasert transport og luftfartstjenester.
Slike krav handler om å styrke norsk næringsliv, gjerne med u-hjelp finansiert av norske skattebetalere. Fattige land skal ikke få ta i bruk de virkemidlene som industrialiserte samfunn selv har brukt, konkluderte Banks.
De norske kravene i GATS-forhandlingene har lenge blitt holdt hemmelige. Hvordan kan dette rettferdiggjøres? Å være avhengig av lekkasjer og protester fra u-land – når de tør protestere – for å få vite hva ens egen regjering holder på med i forhandlingene, kan ikke akkurat kalles demokratisk. Noe å tenke på i disse valgtider?
