- Kulturminister etterlater ingen minnesmerker - 10.06.2009
- Tamilene er klare for demokrati - 11.05.2009
- Derfor har Norge et ansvar - 05.05.2009
En fersk rapport konkluderer med at ordningen med bortfall av tilbud til asylsøkere med endelig avslag ikke har ført til flere eller raske returer. Ordningen har derimot forverret situasjonen for den enkelte asylsøker, svekket levekårene og ført til større psykiske lidelser.
Det var dessuten stor tvetydighet om hvem som hadde ansvaret for de som mistet botilbudet, og det var tvetydighet i forhold til nødhjelp. I følge rapporten varierte hjelpen fra bydel til bydel og fra kommune til kommune. Kommunalminister Erna Solberg mener nettopp det å forverre situasjonen var en av hensiktene bak ordningen.
Mens intensjonen til Solberg var å kaste asylsøkere på gata og la dem sulte, het det i følge et rundskriv fra Arbeids- og administrasjonsdepartementet at ”ingen skulle sultes i hjel”. Myndighetenes manglende konsekvensvurdering og manglende, eller dårlige, koordinering og gjennomføring av beslutningen om bortfall av tilbud på asylmottak er en tort og svie metode. Dette rettes uheldigvis mot mennesker som har kommet til Norge nettopp fordi de kanskje var utsatt for tortur og forfølgelse i sitt hjemland.
Bortfallsordningen som egentlig skulle begrense såkalte ”grunnløse søkere”, antakeligvis fra Øst Europa, har heller rammet særlig etiopiere og irakere som vurderer situasjonen i hjemlandet annerledes enn slik norske myndigheter gjør. Irakiske kurdere som fikk midlertidig opphold i Norge fikk ikke asyl. Men de fire årene som de fikk leve i Norge har norske myndigheter utsatt dem for usikkerhet ved å bare innvilge midlertidig oppholdstillatelse. Og nylig ble det klart at irakere som har arbeid kunne få oppholdstillatelsen fornyet, mens de som ikke har jobb skal bli tvangssendt hjem. Dette betyr i praksis å sende hjem de aller svakeste og beholde de som har skaffet seg jobb i Norge.
Fortsatt er det et hundretalls såkalte ureturnerbare asylsøkere som lever side om side til det norske samfunnet. De er ikke en del av det norske samfunnet ved at de blir nektet all offentlig hjelp, inkludert legebehandling.
Utrop har gjennom det året avisen har eksistert fulgt nøye med Solbergs trekk i asylfeltet. Gang på gang viser de å bryte med internasjonale konvensjoner. Et eksempel er situasjonen for mindreårige asylbarn. Disse blir heller behandlet som ”noen” i migrasjonsfase enn som barn. Barn har en rekke rettigheter i tråd med Barnekonvensjonen som også er inkorporert i norsk lov. Og nekte denne retten fordi barna er i en migrasjonsfase er et klart brudd på konvensjonen.
Solberg har brukt en del metoder som kan karakteriseres som psykisk terror og hun har brutt internasjonale konvensjoner for å begrense asylstrømmen til Norge.
