Den raserte eiendommen ligger ikke langt fra kystbyen Barra do Riacho i delstaten Espirito Santo. Verdens største produsent av kortfibret cellulose, Aracruz Celulose, er bare noen få kilometer unna. Fire familier på 25 personer, barn og voksne, hadde sitt hjem og levebrød her.
Eieren heter Wilson og hadde et skjøte på jordstykket. Men det hjalp lite da militærpolitiet dukket opp sammen med vaktselskapet Visel og firmaet Plantar som begge arbeider for Aracruz. De enkle husene ble smadret og avlingen ødelagt.
En av de tidligere beboerne, Gilberto Jesus Ferreira, kan fortelle en dramatisk historie:
– Aracruz’ folk kom med en lastebil full av tømmer. De satte opp telt, tok noen bilder og forsvant. Vi skjønte ingenting.
Advokaten til Aracruz brukte bildene for å få en legal rydding av området. Beboerne ble anklaget for å drive ulovlig hogst på selskapets eiendom.
– Aracruz hadde laget en ny oversikt over sine landområder og registrert det i kommunen. I planen var dette området innlemmet som del av Aracruz’ ”reservat for naturskog”. Deretter utførte de sin velorganiserte plan for å få oss vekk, forteller Gilberto.
Han viser oss rundt på eiendommen. Rester av en seng flyter i en dam. Folk har flyktet hals over hode uten å få med seg tingene.
Sint dommer
Men saken har fått en uventet vending:
– For få dager siden fikk vi medhold i retten. Dommeren skjønte at Aracruz hadde arrangert okkupasjonen. Nå er Aracruz dømt til å gi oss jorda tilbake og innen 10 dager gjenopprette alt slik det var før ødeleggelsene. De vil få en høy bot for hver dag de går ut over denne tiden, forteller Gilberto ivrig.
Gilberto viser oss også domsavgjørelsen. Den har nummer 6609/04 og er underskrevet 21. oktober 2004 av Ana Cláudia Rodrigues de Faria. Hun er tydeligvis sint: Dommeren forteller hvordan hun i en intens arbeidssituasjon ble fortalt at saken var ekstremt viktig. Hun ble i en kort pause mellom to saker forelagt fotografier av ulovlig hogst, og underskrev ryddingen av området. Senere satte hun seg grundigere inn i saken, og konkluderer med at «hverken saksforhold eller fotografiene korresponderte med virkeligheten». Avgjørelsen om rydding ble trukket tilbake og Aracruz ble dømt til å gjenopprette området slik det var før ødeleggelsene.
Ingenting var ennå blitt gjort på eiendommen, bortsett fra en ting: Midt i ødeleggelsene var det ryddet plass til noen små spinkle planter. Det dreier seg om ”naturskogen” som Aracruz’ folk allerede har plantet. Brasilianske jordeiere er nemlig pålagt å ha 20 prosent naturskog på sine eiendommer, og i dette tilfellet har Aracruz tydeligvis løst pålegget på sin helt spesielle måte.
Ingen trygghet
Historien om hvordan lokalbefolkningen kastes ut av sine hjem – med eller uten loven i hånd, for å tilfredsstille Aracruz’ behov for ny jord, finnes i mange variasjoner. Det enestående i denne episoden er ikke hvordan militærpoliti og rettsvesen brukes av Aracruz, men at dommeren ombestemte seg: Aracruz er for første gang dømt til å gjenreise hus og eiendom.
For i Vila Valério nord i delstaten hører vi om at nye familier har mistet alt for å gi plass til Aracruz’ eukalyptusplantasjer. Selv om familiene har bodd på områdene aldri så lenge, er det ingen bønn dersom papirene ikke er i orden. Og selv da er fattige mennesker ikke trygge.
Historien gjentar seg. Og slik har det vært i 37 år.
Da Aracruz startet å plante eukalyptus til celluloseproduksjon i 1967, ble prosjektet politisk sponset av det daværende militærdiktaturet. Aracruz fikk så å si frie hender til å etablere seg i områdene til de folkegruppene som den gang hadde minst rettsvern, indianerne som alltid har vært der og quilombosene som er etterkommere etter afrikanske slaver.
Folkegrupper som hadde trukket seg langt inn i skogen og overlevd i samfunnets periferi, befant seg plutselig på områder som var attraktive for eukalyptus.
Indianere
Det første Aracruz gjorde var å ødelegge den atlantiske regnskogen hvor indianerne levde. Indianerne ble kastet ut av sine landsbyer, tvangsflyttet og mange ble drevet på flukt. Ifølge det statlige indianerdirektoratet, Funai, hadde Tupinikim-indianerne 40 landsbyer i området da Aracruz kom. I dag er det fire igjen. Selve fabrikkanlegget til Aracruz ligger på restene av Tupikinim-landsbyen Macacos.
Tupinikim-stammen på i 1700 personer finnes i dag bare i Espirito Santo, og er de siste etterkommerne etter indianerne som portugiserne møtte da de gikk i land for første gang i Sør-Amerika. Tross den lange kontakten med inntrengerne og deres kultur, har indianerne klart å opprettholde sin egen identitet og kulturtradisjon.
Sammen med den lille Guarani-stammen på 300 individer, lever de i dag i et trangt reservat som utgjør en brøkdel av området de levde i før Aracruz kom.
For første gang siden ”oppdagelsen” av Amerika er indianerbefolkningen i ferd med å vokse. Den gang regner man med at indianerne var fem millioner. Etter 570 år med forfølgelser var tallet på 70-tallet nede i 170 000.
I dagens Brasil finnes det 350 000 urinnvånere som bor i tradisjonelle landsbyer og en halv million i byene. Det finnes 230 ulike indianerstammer som snakker 185 forskjellige språk, og fortsatt oppdages det nye stammer i perifere utkantområder.
Også de to indianerstammene i Espirito Santo har vokst de siste årene, og de omfatter nå til sammen 2 000 personer fordelt på 454 familier. Men hva mener de om Aracruz?
– Lik en ulv
– Aracruz er et stort selskap. Det gir arbeid, og eksporten skaffer store inntekter. Men konsekvensene av Aracruz’ tilstedeværelse her er så store at det er vanskelig å finne ord for det. Aracruz er lik en ulv. Overalt hvor selskapet kommer, vil det spise opp alt, sier indianerkvinnen Deusdéia.
Deusdéia leder kvinneorganisasjonen Comil som samler urinnvånerkvinner i de syv indianerlandsbyene som er igjen i Espirito Santo. Vi møter henne i Tipinikim-landsbyen Pau Brasil som ligger bare tre kilometer unna Aracruz’ fabrikkanlegg. Hun er gift med en Tupinikim-indianer. Hennes mor var en av de få gjenlevende fra Botocudo-stammen som var den mest forfulgte stammen i Brasil. Selv ble hun født for 45 år siden i en leir som ble opprettet for å beskytte de siste gjenlevende i Botocudo-stammen fra å bli drept. Tårene bare renner mens Deusdéia forteller.
– Nøyaktig det samme gjorde de med våre landsbyer, sier Deusdéia når hun får høre om den raserte eiendommen ikke langt unna.
– De kom med store biler med jernkjeder og rev opp livsgrunnlaget vårt, skogen. Selv treet Paubrasil er forsvunnet. Vi kan ikke lenger vise barna våre treet som har gitt landsbyen sitt navn, sier Deusdéia trist.
For å rydde plass til eukalyptusplantasjene ble naturskogen rasert med kjedesager spent mellom store skogsmaskiner som sagde ned alt i sin vei.
Quilombos
For om Aracruz i dag rammer fattige mennesker uten spesiell etnisk tilhørighet, var de første ofrene primært indianere og afrobrasilianere. Pedro fra Vila Nova nord i Espirito Santo er av afrobrasiliansk opprinnelse og kommer fra en quilombos-familie:
– En dag kom Aracruz og ødela avlingene våre. De rev ned skogen og plantet eukalyptus overalt, forteller Pedro. I motsetning til mange andre hadde faren et dokument på at jorden tilhørte ham. Familien kjempet som besatt, og Aracruz ble nødt til å gi dem et annet jordstykke i erstatning.
Quilombosene nedstammer fra rømte og frigitte slaver, og har beholdt en egen kultur som viser seg i byggeskikk, religion, kollektive tradisjoner og høytider. Før Aracruz kom, bodde det rundt 50 000 quilomboser i området. I dag er det bare 6 000 igjen. Av de opprinnelige 40 quilombos-fellesskapene har 6 overlevd. Nesten nitti prosent av innbyggerne ble med andre ord tvunget eller lurt til å flytte. Alle endte opp i slumstrøkene – de beryktede «favelasene» – utenfor storbyene.
– Da Aracuz invaderte området med sitt store prosjekt, skjedde det uten planlegging og førte til en total ødeleggelse av alt vi hadde. På begynnelsen av 70-tallet var befolkningen her ikke vant til penger, og mange fikk en liten sum fra Aracruz. Først etterpå skjønte de at det bare dreide seg om småpenger. Nitti prosent var jo analfabeter. Aracruz brukte også en lokal leder som overtalte mange til å reise inn til byen hvor livet ble sagt å være mye bedre og barna skulle få gå på skole. Men det var en løgn, forteller Chapoca, en kjent quilombos-leder.
– Ikke slaver
De gjenværende quilombosene har bitt seg fast til sine små jordområder med store problemer. De lever omringet av eukalyptus, og jordsmonnet er tørket ut. Få kan holde større dyr enn høner. Aracruz slår hardt ned dersom husdyr forviller seg inn i eukalyptusskogene. De er blitt forfulgt av politiet dersom de henter unyttig rest-ved fra plantasjene til Aracruz og som de selv trenger til matlaging. Mange er blitt arrestert og fengslet.
– Politiet behandler oss som om vi fortsatt var slaver, men det er vi ikke! Miúda viser oss den tørre maniokåkeren og forteller hvordan politiet terroriserer dem med beskyldninger om at de stjeler tømmer og ved fra Aracruz.
Ikke langt unna står et vanntårn, men det kan ikke brukes. Firmaet som forbereder veien for Aracruz’ skogsmaskiner, rev opp vannrøret. Noen reparasjon eller erstatning er det ikke snakk om, og selv har de ikke råd. Men vanskelighetene til tross, så er livet her langt å foretrekke fremfor «favelasene».
Først i 1988, hundre år etter slaveriets opphevelse, ble quilombosene offisielt anerkjent.
– Men etter loven kom tolkningsproblemene. Først de siste årene er rettighetene til jord i ferd med å bli bedre definert, forteller Daniela Meirelles som har vært med på å kartlegge omfanget av og problemene til denne delen av befolkningen i Espirito Santo.
Pedro på sin side er skeptisk til om Aracruz noensinne vil gi tilbake jorden de tok fra quilombosene:
– Aracruz har makt til å endre avgjørelser. Da de ble dømt til å gjenopprette elven São Domingo klarte de å stanse prosjektet og få avgjørelsen omgjort. De har så mye makt at de kan fortelle dommerne hva de skal gjøre.
Stjålet jord
Men samtidig vet quilombosene at Aracruz er alvorlig bekymret over loven som gir dem rett til jord. Aracruz omtaler dem konsekvent som «black community» og aldri som quilombos.
En stor del av Aracruz plantasjer finnes på jord som egentlig tilhører andre, og selskapet risikerer nå at kravene strømmer inn. For i motsetning til det Aracruz selv hevder, er heller ikke indianerspørsmålet løst. Også indianernes jordkrav er en tikkende bombe under Aracruz’ plantasjer i Espirito Santo.
Etter mange kamper og konflikter på 90-tallet kom det statlige indianerdirektoratet Funai frem til at Aracruz befant seg på 13 000 hektar eller 130 kvadratkilometer av indianernes territorium.
– To uavhengige kommisjoner kom til det samme resultatet. Men Brasils justisminister underkjente hver gang konklusjonen om at Aracruz skulle gi dette området tilbake, forteller Winfried Overbeek fra grasrotorganisasjonen FASE-ES som har arbeidet mye med problemene til indianerne i Espirito Santo.
Resultatet var at indianerne i 1998 ble avspist med 2 500 hektar og en erstatning på rundt 26 millioner kroner som skulle utbetales over 20 år. Hvert hektar indianerne ikke fikk tilbake, ble dermed betalt med 10 kroner måneden over tyve år. Det er latterlig lite også i Brasil.
Selv om de syv høvdingene i indianerlandsbyene til slutt skrev under, skjedde dette under så sterkt press at det store flertall av indianerne aldri har akseptert avtalen.
– Aracruz’ makt gjør oss ikke redde. Vi har et triumfkort, nemlig 10 500 hektar med jord som er vår og som Aracruz har tatt fra oss. Aracruz står ikke i en sterk posisjon så lenge selskapet okkuperer urbefolkningens rettmessige områder, sier indianerkvinnen Deusdéia.
Og hun blir nesten profetisk:
– Jorden er vår store mor: Fra henne kommer vi og til henne vil vi vende tilbake. Og det er jorden selv som nå ber om rettferdighet.
Deusdéia er ikke et øyeblikk i tvil om at indianerne vil vinne kampen og få tilbake områdene som er tatt fra dem med justisministerens velsignelse.
Del 2 kan du lese i neste
utgave av Utrop.
