Sosialantropologen Aud Talle har gjort feltarbeid i Somalia, og i ”Om kvinnelig omskjering. Debatt og erfaring” fra 2003 skriver hun følgende: ”den familien som ikkje omskjer døtrene når alle andre gjer det, risikerer å bli sosialt utstøytt eller isolert.”
Å forstå dette er viktig. Talle beskriver kvinnelig omskjæring som en konvensjon. Og en konvensjon trenger ikke å være nyttig, men blir opprettholdt fordi ingen bryter den.
Hvis noen velger å gå mot konvensjonen risikerer man å bli sosialt utstøtt. ”Det å følgje ein konvensjon blir i ein slik samanheng ein rasjonell strategi sett frå den individuelle ståstaden.”, skriver Talle.
Fotbinding av jenter var en konvensjon i Kina. Det begynte da jentene var seks – åtte år gamle. Tærne ble bøyd under føttene og skoene pakket så godt at føttene sluttet å vokse. I fullvoksen alder hadde jentene føtter som ikke var lenger enn cirka 12 cm. Denne tradisjonen varte i over tusen år. Denne praksisen ble forbudt på 1800-tallet, men man trodde det ville ta flere generasjoner før det ville ha noen virkning. I 1911 var fotbinding nesten borte. Motstanderne hadde tre strategier. Det første var opplysningskampanje. Det andre var å forklare fordelene med naturlige føtter, og ulempene ved bundne føtter. Det tredje var å danne ”naturlig-fot”- foreninger hvor medlemmene offentlig erklærte at de ikke skulle binde døtrene sine, skriver Talle. Og siden både fotbinding og kvinnelig omskjæring er sosiale praksiser med store medisinske konsekvenser og til og med død, er det viktig å se dette i sammenheng.
Hemmeligheten bak å bryte en konvensjon er at mange nok tar avstand fra det samtidig. For hvis mange tar avstand fra kvinnelig omskjæring samtidig, i praksis, vil risikoen for å bli sosialt utstøtt være mindre. Og mindre sosialt press vil valget mellom omskjæring eller ikke, falle lettere på det siste.
