Det foreslås ”karbonbudsjetter” hvert femte år. En uavhengig instans vil kontrollere utslippsreduksjonen. Regjeringen vil måtte rapportere til parlamentet om karbonbudsjettet, på samme måte som de vanlige budsjettene. Loven skal fastsette mål om å redusere drivhusgassutslippene med mellom 26 og 32 % innen 2020 og 60 % innen 2050.
Meningen er at pratet om utslippsreduksjon ikke bare skal være prat –klimaforpliktelsene skal bli like viktige som pengeforpliktelsene. ”Når det gjelder klimaendringer, kan vi ikke bare lukke øynene og krysse fingrene”, sa et medlem av den britiske regjeringen da forslaget ble lagt fram. Høyst sannsynlig blir forslaget gjeldende lov om noen måneder. For selv om den britiske opposisjonen – Conservatives og Liberal Democrats – er glade for lovforslaget, mener de at Labour-regjeringen skulle gått lengre enn dette. Hvorfor vil de ha enda sterkere tiltak? Fordi årene har gått uten skikkelig klimavern, og hvert år har utslippene økt. Ingen kan forsikre om at tiltak på nivå med de britiske er nok til å sikre et levelig klima i framtiden. For hvert år som går uten skikkelig innsats, blir problemet større og den nødvendige snuoperasjonen mer omfattende.
I Storbritannia, som i USA, er det mange som ikke venter på sin regjering. Londons ordfører annonserte nylig planer om å redusere hovedstadens utslipp enda mer, med 60 prosent innen 2025. Dette er bare ett eksempel på at byer og lokale grupperinger går foran. Dette er kanskje aller viktigst i USA, hvor den føderale regjeringen i årevis har drevet med den mest systematiske anti-klimavirksomhet. Samtidig er mange av de større amerikanske byene langt foran sin egen regjering. Vi i Norge kan finne mye inspirasjon for framtiden i USA. Inspirasjon trenger vi, for selv om mange i Norge ønsker å gjøre noe annet enn å ”lukke øynene og krysse fingrene”, har få politikere hørt etter, og hittil er ikke resultatene så forskjellige fra det de hadde vært om man bare hadde krysset fingrene.
Men er det realistisk å sette så store mål som for eksempel London gjør? Dette er nok ikke ulig uten store endringer, endringer av en helt annen skala enn det man har diskutert i Norge hittil, og med den bredeste mulige deltakelsen. For tre år siden hadde problemstillingen vært utenkelig. Det hadde vært ”ikke-realistisk”, at noen storby skulle sette seg så høye mål. Nå er dette realiteten. Det som virkelig er urealistisk, er å tro at noe ikke kommer til å skje, bare fordi man ikke liker det. Dette har britiske politikere forstått mer av.
Utrop utgave 6-2007.
