- Flink på tross av skolen? - 05.11.2007
- Film fra Sør gir håp - 18.10.2007
- Hvordan innvandrere bygde opp Kongsberg - 20.09.2007
Norge er et ekstremt konformistisk samfunn: Man bør helst være enig, ikke skille seg ut, oppføre seg som om vi alle var en stor familie. Dette er et inntrykk som ikke bare innvandrere, men også innfødte sitter inne med. Og det virker som om dette ikke bare er et inntrykk. Også en del forskere ser konformismen som et typisk trekk ved befolkningen i dette landet. Nordmenn er verdens mest konforme folkeferd, konkluderte psykolog Stanley Milgram på slutten av 1950-årene etter en omfattende studie. Flere tiår etterpå skriver antropologer fortsatt artikler og bøker om den norske likhetsideologien og om “lydige nordmenn” som skyr konflikter. Vi kan også lure på om konformismen blir forsterket av innvandringen: I sine bestrebelser etter å bli likt av nordmenn, har jo mange innvandrere blitt mer norske enn Ola og Kari Nordmann.
I samme retning peker den nye ungdomsundersøkelsen Ung i Oslo 2006 av Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA). Sosiolog Tormod Øia konkluderer – også med referanse til andre forskningsarbeider – at moderne ungdom “er langt fra opprørere eller samfunnsstormere”. De “slutter i høy grad opp om samfunnets bærende verdier og målsettinger.” Ungdom i Oslo har i perioden fra 1996 til 2006 generelt blitt snillere, skriver han.
For NOVA-sosiologen er dette en positiv utvikling. Men sett fra et demokrati- og miljøperspektiv er ungdommens snillhet dårlig nytt. Voksne flest har etter hvert blitt assimilert inn i et A4-liv med høyt forbruk og mye forurensning (nordmenn er faktisk verstinger på dette området på globalt plan). Derfor er det ungdommens jobb å gjøre opprør og oppdra de voksne til mer ansvarlighet.
Men slik opposisjonell tenkning har dårlige kår i et konformistisk samfunn. Ikke bare ugandere, irakere eller tsjetsjenere merker at det er vanskelig å være annerledes. Miljøaktivister og politiske opposisjonelle var “de andre” på 60-/70-tallet. De ble behandlet på en lignende måte som muslimene i dag, minnet antropolog Thomas Hylland Eriksen nylig om på et seminar på Blindern.
Også i dag krever miljøbevissthet egeninnsats, selvbevissthet og mot av den enkelte: Prøv for eksempel å insistere på å ta tog istedenfor fly, eller å sykle isteden for å ta bil til jobben eller å være vegetarianer. Det er ikke lett når du beveger deg ut av universitets- og alternativmiljøet i oslogryta. Med janteloven i hånda stempler folk deg som raring. Og drister du deg til delta på en ikke-voldelig aksjon mot prøveboring på Snøhvit-feltet og oljeindustriens klimagassutslipp, kan det hende at du blir sendt i fengsel som vi nylig kunne lese i Dagbladet Fredag.
Ved siden av ungdommen er det pressens oppgave å utfordre makta. Men konformismen rår også der. “Den tiden er forbi da norske journalister var fargerike, halvstuderte røvere med sine meningers mot og pjolter i den ene hånden ved baren på Tostrup. I dag drikker de gulrotjuice, går i helsestudio og mener stort sett det samme”, skrev filosof Stefan Snævar i Morgenbladet. En forklaring er at det har blitt så godt som obligatorisk å studere mediefag for å få jobb som journalist. Like viktig er den utrygge arbeidssituasjonen, fant antropolog Hanne Bryde ut under sitt feltarbeid i to store norske avisredaksjoner.
“På grunn av at kravet til fleksibilitet og forandring har blitt så stort, kan det se ut til at journalistene har mistet sin personlige kontakt med det skriftlige uttrykket deres i avisen. Uvissheten om hva som kreves kan ha ført til en mer meningsgrunn journalistikk”, skriver hun.
Redselen for å havne på utsiden i disse tidene med nedskjæringer, omstillinger og økt konkurranse, fører til at nettverket blant journalistene har blitt viktigere. Dette fører til en mindre politisk engasjert journalistikk som ikke utfordrer fellesskapet.
Resultatet ser vi hver gang noen tør å utfordre makta. En blir enten ignorert eller blir omtalt på en lite hederlig måte. Pressen er stort sett fraværende når aktivister diskuterer alternativer til dagens samfunn, for eksempel på Verdens sosiale forum.
Et aktuelt eksempel er dekningen av protestene mot byrådets salg av Ungdomshuset i København til en kristenfundamentalistisk menighet (og påfølgende riving). En måtte lete lenge etter avisartikler som ikke representerte myndighetenes perspektiv. Både i Norge og Danmark var mediene stort sett opptatt av volden blant ungdommene og av å rose “politiets effektivitet”. De var stort sett ikke opptatt av selve saken: At enda et fristed for opposisjonell tenkning forsvinner.
– Med Ungdomshusets riving forsvinner et viktig sosialt laboratorium for alternativ samfunnsutvikling, mener sosiolog Rasmus Willig fra Roskilde Universitetscenter og formann for Dansk Sociologforening. I bladet Børn og Unge sammenligner han Ungdomshuset med et medisinsk laboratorium, som utvikler og tester virkningen av nye medisiner, så man kan kurere flere sykdommer. I Ungdomshuset, skriver han, testet de unge, hvordan man kunne skape et ideelt samfunn. De hadde regler mot seksisme og rasisme og spiste vegetarmat. Utgangspunktet for deres organisering var at det må finnes alternativer til det bestående samfunn. I en nekrolog over “Ungern” i Jyllandsposten minner han oss om at det var slike ungdomsmiljøer som utviklet grunnlaget for den grønne bølgen som begynte å ta fotfeste på 80-tallet, og som nå har erobret mainstreampressen på grunn av klimaendringene.
“Gateslagene som forsvant” er derimot tittelen på en artikkel i Dagsavisen som sammenligner Danmark og Norge: Det er lenge siden osloungdommen gjorde opprør. Johan Fredriksen fra Oslo-politiet roser “ungdommens ansvarlighet”. Det ser heller ikke lovende ut innen akademia. Aftenpostens debattredaktør Knut Olav Åmås sleit med å rekruttere studenter som kronikkskribenter: “Vi lærer at man ikke kan mene noe før doktorgraden er levert”, sier religionsviter Elise Skarsaune til Universitas.
At menneskene ikke kan fortsette å ødelegge vår planet, er åpenbart. Spørsmål som klimaforandringer, forurensning og bærekraftig utvikling, har vært diskutert i over 30 år. Kunnskapen for å hanskes utfordringene er der, teknologien i mange tilfeller også. Likevel fortsetter en som før, og vår miljøminister får en smekk på fingrene av vår statsminister fordi hun dristet seg for å gå inn for en 20% reduksjon av drivhusgassene innen 2020 (I Tyskland har byen Fellbach utenfor Stuttgart vedtatt en 100% reduksjon innen 2012!).
Verdens tilstand krever forandringer. Og det fins ingen forandringer uten motstand mot det bestående. Motstand kan vi ikke forvente av politikerne. Derfor trenger vi ikke flere lojale samfunnsborgere, men flere opprørere.
