- Flink på tross av skolen? - 05.11.2007
- Film fra Sør gir håp - 18.10.2007
- Hvordan innvandrere bygde opp Kongsberg - 20.09.2007
Mange forskere er bekymret over ytrings- og forskningsfrihetens kår etter 9/11 – spesielt i USA og England. Ikke bare blir forskerne i USA sterkere kontrollert enn før. Båndene mellom makthaverne, militæret, etterretningstjenester og akademia er blitt tettere. Det er spesielt samarbeidet med antropologene som CIA og andre etterretningsorganisasjoner er interessert i. Det er lett å forstå: Ingen har så dyptgående kunnskap om befolkningen rundt om i verden som antropologer.
De har jo ofte levd med menneskene de studerer i flere år. “Inngående kunnskap om fiendens motivasjon, hensikter, arbeidsmåter og kulturelle omgivelser har vist seg å være langt viktigere for suksess enn bruk av bomber”, sa Major General Robert Scales allerede for tre år siden. USAs nye etterretningsdoktrine satser stort på antropologisk kunnskap: Ved å forstå kulturen, kan militæret “nøytralisere opprørere” ifølge doktrinen. Nylig møttes antropologer og generaler på Fort Leavenworth for å diskutere mulige strategier i Afghanistan og Irak.
Det dreier seg ikke bare om å lære soldatene litt antropologi og kulturforståelse. Antropologer blir oppfordret til å spionere mens de forsker. CIA betaler via “Pat Roberts Intelligence Scholars Program” (PRISP) antropologistudenter opp til 50 000 USD per år for å bruke feltarbeidet til å samle sensitive politiske data. Dette er studenter som går på helt vanlige universiteter, men de har verken lov til å fortelle medstudentene eller professorene sine om hvem de får lønnen sin fra. Ingen utenfor CIA vet hvem disse stipendiatene er, hva og hvor på kloden de studerer. Teoretisk sett, kan de vel også sitte på en lesesal i Tromsø. De er også forpliktet til å delta på CIAs militære treningsprogrammer. CIA setter pris på at stipendiatene lærer seg språk som arabisk, farsi eller urdu.
Slike programmer finnes også i Europa. Det britiske Economic and Social Research Council har i fjor høst begynt å rekruttere samfunnsvitere for å “forske” på muslimer, i tett samarbeid med det britiske Utenriksdepartement og britisk etterretning. ‘Combating terrorism by countering radicalisation’ heter programmet. De seks regionene (Europa, Sentral-Asia, Sør-Asia, Sørøst-Asia, Nord-Afrika og Gulfen), og de fem landene (Jordan, Nigeria, Somalia, Sudan og Tyrkia), ble valgt ut av den britiske sikkerhetstjenesten MI5.
Tematisk er alt allerede nøye planlagt: Akademikene blir blant annet oppfordret til å kartlegge omfanget og innflytelsen av islamistiske grupper og finne navnene på de sentrale aktørene. De blir bedt om å undersøke aktivitetene til muslimske innvandrere i Europa, og å lage en sosial profil (kjønn, alder, etnisitet, klasse) av menneskene som støtter voldelig aktivisme. Forskningsprogrammet ble først ikke lyst ut offentlig. Men The Times Higher Education fikk nyss om saken, og etter en het debatt måtte deler av programmet trekkes tilbake. Men tar vi en titt på den nye versjonen som ligger ut på hjemmesiden til Economic and Social Research Council er fokuset fortsatt det samme.
“Radikalisering og vold i islams navn er initiativets sentrale interesse”, leser vi. Selv om de skriver at de også er opptatt av andre former for ekstremisme, er likevel “muslim” og “islam” de mest brukte ordene i prosjektbeskrivelsen, og meningen er fortsatt å levere informasjon til de hemmelige tjenestene i den såkalte “kampen mot terror”. Er det greit at forskere samarbeider med militæret på den måten? Antropologer flest er motstandere av slikt samarbeid – ikke bare av politiske, men også av forskningsetiske grunner. “Forskning av den typen kan lett komme i konflikt med grunnleggende etiske prinsipper”, skriver den britiske antropologiforeningen ASA i en resolusjon der de ber antropologer til å tenke seg godt om før de søker om midler der.
Antropologer er bekymret for forskningens uavhengighet, og kritiserer den tvilsomme premissen – koplingen mellom islam og terror og “terrorkrigens økende innflytelse på akademia” (ASA-leder John Gledhill). Forskerne frykter dessuten at samarbeidet setter liv i fare fordi de nå kan bli sett på som håndlangere for en krigsførende stat. “Når somaliske klansmenn finner ut at enkelte antropologer jobber hjemmelig for USA-regjeringen, vil de også mistenke alle andre antropologer. Feltarbeid vil bli mye farligere”, skriver Roberto Gonzales i den nyeste utgaven av tidsskriftet Anthropology Today.
Faktisk kan hele grunnlaget for antropologifaget bli revet bort. Antropologisk forskning baserer seg på gjensidig tillit. Hvordan skal antropologer kunne forske hvis ikke informantene kan stole på at informasjonen de gir vil bli misbrukt? “Hvis en Midtøsten-spesialist hadde fortalt informantene sine “Min forskning skal gjøre det lettere for min nasjon til å invadere og erobre ditt land” ville hun helt sikkert ikke blitt invitert hjem i stua”, skriver antropolog Dustin Wax på nettstedet Savage Minds. Det var på grunn av slike etiske bekymringer at den (ikke akkurat radikale) amerikanske antropologiforeningen American Anthropological Assosiation vedtok en resolusjon der de fordømmer okkupasjonen av Irak og bruken av tortur, og ikke lenger trykker jobbannonser fra CIA i sine tidsskrifter.
Motstanden er sterk, men det er også presset mot opposisjonelle antropologer. Det er ikke bare i USA at motstandere av Irak-krigen blir utsatt for hetskampanjer. En britisk antropolog fortalte meg at han “havnet i trøbbel” på instituttet sitt etter at han engasjerte seg i saken. Nå holder han en lav profil, og passer på at han ikke lenger bruker institutt-e-posten sin, men sin private hotmail-adresse, for å være på den sikre siden. – Men hvilken rolle skal forskere da spille? spør Jeremy Keenan i Anthropology Today (februar 2007):
“Antropologenes rolle i slilke situasjoner må være å gi informasjon som kan utfordre propagandaen fra de stadig voksende etterretnings- og krigsbyråene. (….) I “krigen mot terror” har antropologer en nøkkelrolle å spille: Fra sitt ståsted utenfor den korrumperende sfære av etterretningsbyråer og myndigheter må de agere som uavhengige vitner og reportere.” Samtidig må en ta opp kampen for universitetet som sted for kritisk, kreativ og samfunnsengasjert tenkning, mener Dean Saitta. Amerikanerne har, skriver han, ganske merkelige forestillinger. Nesten 70 % av amerikanerne mener at universitetets funksjon ikke er kritisk tenkning, men utgjør en forberedelse til arbeidslivet.
Denne kampen må faktisk også føres i Norge i disse kvalitetsreformerte tider.
