Til bunns i integreringsbegrepet

Av
a a
-
a a
Latest posts by a a (see all)

Som det står i reportasjen i dette nummer av Utrop, var dette et tiltak hvor 1000 personer med ikke-vestlig bakgrunn ble invitert med for å bestige Norges høyeste fjell Galdhøpiggen. Tiltaket blir frontet som et virkemiddel for integrering. Tankegangen synes å være at gjennom møte med norsk natur- og friluftsliv, så blir man mer integrert. Og det høres virkelig koselig og inkluderende ut. Det høres ut som kreativ og morsom idé. For enhver må det da være spennende og utfordrende å bestige Galdhøpiggen! – Regionsdirektør i IMDi Vest, Ohene Aboagye, går imidlertid til det skritt å stadfeste at dette er er et av de beste tiltakene for integrering som har blitt gjort. Intet mindre.

Det er da spørsmålene melder seg for mitt vedkommende. For hvis dette er integrering i praksis, da virker begrepet noe lufttynt og symbolpolitisk. For at en person skal bli integrert i samfunnet, er det en god fjellregel at visse langsiktige trender blir opprettholdt. En god utdanning over flere år, variert arbeidserfaring og en sosial mobilitet som i noen grad er oppadgående. Sikrer fjellturen dette?

Illustrasjon: Fanney Antonsdóttir

I våre dager er symbolopptredener og symboluttalelser politisk viktige. Ut fra mitt skjønn er uttalelsen fra IMDi om at tiltaket er et fremskritt i integreringsarbeidet nettopp symbolpolitikk. Det kan tyde på en trivialisering av problematikken om integreringens utfordringer. Som politiske symboler ofte gjør, kan denne profileringen glatt dekke over de manglende tiltakene i forhold til utdanning og arbeid som virkelig kan sikre integreringen av marginale grupper.

Den norsk-pakistanske festivalvertinnen for årets Mela viser noe av samme holdningen da hun uttalte til Aftenposten Aften at minoriteter bør lære seg å bli mer som nordmenn, med vekt på å komme seg ut i marka og gå på ski. Er det typisk norsk å ta knebøyninger også, kan man spørre. Det er faktisk ikke slik at alle nordmenn går på ski. I vinterferien er ganske så mange av dem i syden og ligger rett ut. Denne typen idealisering av vilmarksliv i integreringens navn er en tvilsom forestilling. Fanebæringen kan i verste fall føre til en norsk selvtilfredshet som øker avstanden til de andre. Hva blir det neste, evig og tro til Dovre faller?

RELATERTE ARTIKLERMER FRA FORFATTER