- En mullah og en stammeleder både med turban og fjær? - 08.03.2012
- Diskriminering, muslimsk trussel og PST-avgang - 02.02.2012
- Ro og kjedsomhet i det politiske landskap? - 05.12.2011
Vitner reagerer sterkt på ambulansepersonalets språkbruk og oppførsel, spesielt fordi ambulansen drar uten Farah.
Ullevål sykehus hevdet først at den skadede fikk en tilfredsstillende medisinsk vurdering, mens de beklaget at øyenvitner reagerte på måten hendelsen ble håndtert av ambulansesjåførene. Etter hvert har som dokumentasjon kommer frem i media, innrømmer sykehuset kritikkverdige forhold, og beklager feilvurderinger i saken.
Hendelsen har opprørt mange, og flere har karakterisert opptredenen til ambulansepersonellet som diskriminerende og rasistisk. Helseministeren uttaler at dette er helt uakseptabelt, og hun vil ha full gjennomgang av saken. Likestillings- og diskrimineringsombudet vil se på om begge instansene kan ha brutt likestillingsloven.
Det eneste bra med hendelsen og saken er god dokumentasjon og årvåkne øyenvitner, som også er helsepersonell, mens resten av saken er tragisk, trist og alvorlig. Episoden illustrerer mer enn godt nok hvordan språk og atferd har med holdninger av diskriminerende art å gjøre. Framfor alt har saken satt fokus på diskriminering på etnisk grunnlag og ikke minst mangel på redskaper som kan avdekke den typen negativ diskriminering. Episoden er nå blitt ferdig gransket av fylkeslegen i Oslo, og konklusjonen er at opptredenen til ambulansepersonellet er ”klart diskriminerende oppførsel, med rasistiske overtoner”.
Diskusjon, påstander om og opplevelsen av diskriminering og rasisme fremkaller som regel sterke følelser hos majoritets- og minoritetsbefolkningen. Den første gruppen tar på sin side sterk avstand fra fenomenet, da de vanskelig ønsker å bli identifisert som rasister. Hos den andre gruppen fremkaller fenomenet sterkere reaksjoner, da deres opplevelser ikke oppfattes som alvorlige. Begge grupper må tas alvorlig hvis man på en hensiktsmessig måte ønsker å arbeide konsekvent mot etnisk diskriminering og fremme etnisk likeverd og likestilling.
De fleste forskere i Norge har lenge hatt en tradisjon for å forholde seg til den tradisjonelle definisjonen av rasisme, som ideologisk har vært begrunnet med biologiske kjennetegn; både definisjonen og utøvelse. En har ikke vært særlig opptatt av nyere definisjoner, av utøvelsen eller opplevelsen av rasisme, i Norge slik man har gjort i flere andre land.
Rasismen har endret karakter, ikke minst er det endringer i det allmenne ideologiske, politiske og moralske “klimaet” i Europa og Norge. Derfor trenger vi nye begreper for å kartlegge og identifisere rasisme i dagens samfunn. I dagens Norge er det aktuelt å forstå hva som ligger i rasisme, hvor begrepet kultur, verdier og religion er kjernen.
Rasisme kan defineres som en systematisk negativ forskjellsbehandling på grunnlag av etnisitet (nasjonalitet, religion, språk, hudfarge eller kulturytringer). Rasismen finnes vanligvis på tre strukturelle, institusjonelle og personlige nivåer, enten skjult eller åpent med ulike begrunnelser.
Diskriminering på etnisk grunnlag eller rasistisk motiverte holdninger forsvinner ikke selv om sterke krefter prøver å bortforklare fenomenet. En viktig erkjennelse i dette arbeidet er å unngå ignorering av etnisk diskriminering, som mange tross alt erfarer så og si på alle nivåer i samfunnet.
