- Å sette seg selv i bås - 15.11.2007
- De stjålne generasjonene - 18.10.2007
- Nasjonalstaten: homogenitetens budbringer - 06.10.2007
Nasjonalstaten er fundert på ideen om ett folk på ett territorium, en idé som har ført til mange problemer. Fordi en nasjonalstat som oftest består av flere, og ikke én etnisk og kulturell gruppe slik normen tilsier, gjør nasjonalstaten og den dominerende etniske gruppa alt fra subtile til voldelige forsøk på å homogenisere eller drive ut andre grupper.
Noen minoritetsgrupper som blir diskriminert skaper separatist- og frigjøringsbevegelser dersom de oppfatter seg som et eget folk, dvs. som en egen nasjon. Separatistbevegelsene dannes ofte som et resultat av statens forsøk på homogenisering, men reaksjonen er fanget av nøyaktig samme logikk som undertrykkernes: ett folk, ett territorium. Diskriminering av minoriteter i kombinasjon med separatistbevegelser, er en sentral årsak til økningen av flyktninger i den tredje verden fra åttitallet til i dag. Historisk sett har nasjonsbygging hatt tilsvarende følger i Vest-Europa. For eksempel førte reformasjonen og motreformasjonen til flukt på grunn av idealet om religiøs homogenitet innenfor statsgrensene. Likeledes var statsbyggingsprosessen på den iberiske halvøy på sekstenhundretallet etterfulgt av utvisning av maurere og jøder fra Iberia.
Nasjonalismen er ideologien bak verdens politiske statssystem. Ideologien postulerer at politiske, geografiske og kulturelle grenser skal være identiske. Innenfor statens grenser skal det bo medlemmer av nasjonen, et kulturelt fellesskap av mennesker som tror de har en felles arv og en felles historie. Medlemmene av nasjonen er det professor i nasjonalisme Anthony Smith kaller en ”fiktiv superfamilie”; overbevisningen om felles slektsopphav står sterkt.
Nasjonalstatens fysiske territorium blir kroppen til nasjonen; naturen innenfor en nasjonalstatsgrenser får ofte en hellig betydning for medlemmene av nasjonen, og noen kysser jorda når de kommer hjem innenfor sine statsgrenser. Og territoriumet blir selve stamfaren til alle borgerne, reflektert i uttrykk som ”å ha sine røtter i fedrelandet”.
Innbakt i nasjonalismeideologien er et ideal om etnisk og kulturell homogenitet innenfor statsgrensene. Statens prosjekt blir å forene innbyggerne gjennom kulturell homogenisering. Historikeren Charles Tilly skriver at det først var på 1800-tallet, da nasjonalismen var på fremmarsj i europeisk politikk, at etnisk og kulturelt mangfold begynte å bli ble sett på som et problem for statsorganisering. I følge Tilly, er ideologien om homogenitet og forventninger om politisk lojalitet til en stat som skal være manifestasjonen av folkets arv en sjelden idé i løpet av de 10 0000 årene stater har eksistert, og ideen har bare unntaksvis blitt virkeliggjort.
Nasjonalstatsorganiseringen former hvordan vi i dag forstår kulturelt mangfold, territorium og tilhørighet på – og følgelig hvordan vi ser på migrasjon. Satt på spissen, anses migrasjon over landegrenser som en anomali, og kan medføre ekskludering både der man kommer fra og dit man reiser. Mennesker har alltid flyttet på seg, men i dag er verden preget av svært høy mobilitet: nesten 190 millioner mennesker bodde utenfor sitt fødeland i 2005 – 3 % av verdens befolkning. Flere migrasjonsforskere har tatt til orde for at dagens økte innvandring til Vest-Europa utfordrer både nasjonal identitet – fordi ideen om kulturell og etnisk homogenitet innenfor en stats grenser utfordres – og de vesteuropeiske politiske institusjonene. Resultatet har, i følge disse forskerne, vært en politisering av innvandring og endringer i statsborgerskaplovgivning.
Da nasjonalstaten oppsto, oppsto samtidig kontrollen av både menneskene som bodde innenfor territoriumet og hvem som hadde tilgang til det. Resultatet var innvandrings- og utvandringskontroll.
På grunn av målet om homogenitet, er ofte innvandrere ikke spesielt velkomne. Det er mulig å forklare den sterkere fremmedfrykten i Vest-Europa i sammenligning med USA og Canada med at Europa er nasjonalismens historiske vugge, hvilket har medført at ideen om hvordan forestilt kulturelt fellesskap er knyttet til politisk tilhørighet er sterkere befestet. Mens Nord-Amerika i større grad baserer tilhørighet på tilslutning til visse verdier og prinsipper, er vektlegging av folkets, dvs. den dominerende nasjonens, kontinuitet på territoriet sterkere i Europa.
Noen forskere argumenterer for at dagens økte mobilitet utfordrer normen om bofasthet innenfor nasjonalstatens grenser. Dette kan det til en viss grad vært noe i, men trass i dagens økte migrasjon skal det ikke underslås at 97 prosent av menneskeheten like fullt er bofaste.
Å framstille verden som en verden av nomader er misvisende – og kanskje heller ikke ønskelig.
Det er opplagt at svært mange mennesker ofte forblir der de har hatt nære relasjoner og en historie over tid. Samtidig har ideologien om homogenitet innenfor de nasjonalstatsgrensene ført til ufattelig mye lidelse – både i form av kriger, konkurrerende statsdannelser, diskriminering, forfølgelse og flukt.
Andre forskere vektlegger at mange mennesker opplever tilhørighet til flere steder og transnasjonale bevegelser i et forsøk på å komme vekk fra nasjonalstatsideologien. Diasporateori et slikt eksempel.
Diasporabegrepet er analytisk nyttig, men implisitt i mye diasporaforskning ligger en antakelse om at én faktor skal kunne forene en stor gruppe mennesker i en enhetlig kategori, nemlig at en selv eller ens foreldre har livshistorie innenfor grensene til en viss nasjonalstat.
Dermed er diasporateori fortsatt konseptualisert innenfor nasjonalismens logikk. Det er kanskje en grunn til at det er vanskelig å teoretisere identitet og migrasjon vekk fra normen om nasjonalstatsorganisering. Ikke bare er det et politisk faktum, men metaforen om nasjonen som familie har etablert seg dypt uten å ha blitt erstattet av en gruppetilhørighet på nivå med hele menneskeheten.
Sosialpsykologisk forskning har vist at det som ofte samler grupper i konflikt, er å ha en overordnet identitet som forener gruppene.
En annen ting som forener, er å arbeide sammen mot et felles mål. Klimakrisen og andre truende globale utfordringer gir overordnede mål i fullt monn på tvers av nasjonalstater. Det er lett å spørre om vi har noe valg, og i så fall hva som er alternativene. Men er menneskeheten en lun nok gruppe å tilhøre for de fleste mennesker, eller er fenomenet så abstrakt at de fleste ikke finner noen identifikasjon på grunnlag av dette?
Kanskje er det først hvis verdens politiske system endres til flere globale forpliktende politiske institusjoner og tilhørende symboler at en identitet som er overordnet nasjonen befestes. Hvis det skulle skje, blir kanskje nasjonalstatene betraktet på samme måten som dagens norske kommuner?
Et praktisk lokalt organiseringsprinsipp som de færreste har et emosjonelt forhold til.
