- Kulturminister etterlater ingen minnesmerker - 10.06.2009
- Tamilene er klare for demokrati - 11.05.2009
- Derfor har Norge et ansvar - 05.05.2009
Til nå har vi sett forhold som var lette å forutse: Barna har problemer med å tilpasse seg kravene fra to kulturer. Dette overrasker ikke, i og med at vi ser dette problemet i alle innvandringsland.
Problemet har imidlertid forverret seg med tiden, fordi en del foreldre har store vanskeligheter med å lese, skrive og snakke norsk. Dette er ikke flertallet, men like fullt noen tusen. Vi kan si at av de tre hovedpilarene for en god oppvekst – skole, hjem og samfunn – vakler to. I særdeleshet har flere tusen mødre problemer med å hjelpe barna med lekser, noe vi vet kan være et viktig bidrag til at barna klarer seg godt på skolen.
Kort sagt: Hva har myndighetene gjort, og hva gjør de, for å gi nødvendig støtte til de mange tusen barna med foreldre som er analfabeter? Situasjonen tvinger fram spørsmålet om hvordan det er mulig at analfabetisme eksisterer i det rike og avanserte samfunnet Norge.
Holdninger som at innvandrere og flyktning først og fremst er billig arbeidskraft, som kan løse umiddelbare økonomiske problemer, må forandres. Kanskje er det en feilaktig forestilling om at innvandrere og flyktninger bare er her midlertidig, som har forårsaket den manglende hjelpen til ressurssvake foreldre? Dett er en hjelp de hadde trengt til å utvikle seg, for igjen å kunne hjelpe fram sine barn til utdanning og samfunnsborgerskap.
En annen feilaktig forestilling, som også bør motarbeides, er tanken om at innvandrerbefolkningen kan klare seg med en minimumsinntekt, selv om mange innvandrerfamilier også tenker slik. Det innvandrere fremfor alt trenger er utdanning og kvalifisering. Dette bør begynne med oppgaven med å utrydde analfabetismen i Norge, noe som er essensielt for å sikre en god oppvekst og utdanning for barna i familiene det gjelder.
Dagsaktuell statistikk viser at nesten 40 % av unge innvandrere ikke avslutter videregående skole. Tiltak som er blitt innført nylig, slik som å ansette egne rådgivere på de videregående skolene, virker lovende, men gjør bare noe med deler av problemet, for analfabetismen i foreldregenerasjon fortsetter. Foreldre som er analfabeter, eller har svært mangelfulle norskkunnskaper, deltar mindre på skolene og kommuniserer dårlig med lærerne. De får derfor ingen ny forståelse av hva slags land Norge er, eller hvilke behov barna deres har.
Vi har imidlertid sett visse lyspunkter i det siste, som f eks at Vox har avsatt midler til å forsterke lese-, skrive- og datakunnskaper blant voksne innvandrere, og Groruddalssatsingen, der det brukes ressurser på skolene på kveldstid for å involvere både foreldre og barn i prosjekter for kompetanseheving og deltakelse.
Og det er noe å tenke på: Hvor mange hundre gymsaler, aulaer og klasserom står ikke ledige til tiltak for alfabetisering av innvandrere?
