Uavhengig av statsrådens bakgrunn og uavhengig av de resultater hun måtte oppnå som minister markerer utnevnelsen et skille for innvandrere flest i Norge, og et skille i norsk historie. Avisen Utrop og innvandrerbefolkningen i stort sender ministeren sine beste lykkeønskninger.
Ser vi imidlertid på bystyret og byrådet i Oslo og de øverste organer i mange andre kommuner, tas ikke de samme positive skrittene. I Oslo har vi nettopp fått et nytt byråd. Selv om byens innvandrerbefolkning utgjør 25 % av totalen, og selv om nokså mange representanter med minoritetsbakgrunn ble valgt inn i bystyret, har ingen av de øverste posisjonene i kommunen tilfalt politikere med slik bakgrunn: Ingen av bystyrets komiteer og utvalg har minoritetsspråklige ledere eller nestledere. Komiteene som dekker saksområder som angår minoritetsspråklige i særlig grad har altfor dårlig representasjon.
Inntil nylig var situasjonen på Stortinget like mistrøstig, mens det i siste har kommet en vara inn etter utskiftningene i regjeringen, Akthar Chaudry. Det betyr at av Stortingets 169 representanter har 2 innvandrerbakgrunn.
Denne generelle situasjonen fører oss inn i en diskusjon om på hvilken måte partiene i Norge behandler politisk deltakelse blant minoriteter. Det kan se ut som partiene først og fremst ser potensielle velgere, ikke potensielle beslutningstakere i innvandrerbefolkningen. Så snart valgkampen er over forsvinner mye av interessen for minoritetene. Det er det som har skjedd i Oslo og andre kommuner med høy innvandrerandel, selvsagt med hederlige unntak som Bydel Søndre Nordstrand.
Man må spørre seg: Mangler det ekte engasjement for å involvere personer med innvandrerbakgrunn i sentrale og viktige beslutningsorganer?
En direkte følge av mangelen på politikere med minoritetsbakgrunn i partienes og kommunenes beslutningsprosesser er at kun én av de om lag ett hundre ansatte i den politiske ledelsen i departementene har innvandrerbakgrunn. Dette er en mangel på representasjon som går ut over store deler av Norges befolkning.
Hva har skjedd? Finnes det ingen interesse blant innvandrere for politikk? Mangler innvandrerbefolkningen de nødvendige kvalifikasjoner? Blir ikke politikere med minoritetsbakgrunn godt nok ivaretatt av sine partier? Er det rett og slett slik at det ikke ses som en viktig samfunnsoppgave å sette innvandrere med det rette engasjement og de rette evner i stand til å delta i politikkens elitelag?
Både innvandrere selv og partiene har ansvar for å forandre den situasjonen vi nå er i. Vi bør rette fokus mot de partiene som faktisk gjør noe, og få andre til å følge deres eksempel. Det er fare på ferde dersom innvandere blir sett på som annenrangs borgere, som verken kan velge eller velges, og langt mindre delta i styringen av vårt multikulturelle land.
