Illustrasjon: Fanney Antonsdóttir
Da spiller det mindre rolle om vi sier at han døde i Sør- eller Nord-Afganisthan.
Flere har de siste dager kommet skråsikkert på banen og slått fast at Norge nå for alvor er i krig. En krig for freden, føyer noen til. Like mange er imidlertid usikre på om dette egentlig er en ordentlig krig. Vi er først og fremst på et humanitært oppdrag, hevdes det. Det argumenteres for at vi har vært vitne til kamphandlinger, trefninger, men at vi tross alt ikke er i krig, for da måtte vi hatt en militær konflikt med den afghanske regjeringen, noe som (heldigvis) ikke er tilfellet.
Et viktig prinsipp i offentligheten er at politiske myndigheter er ærlige og klare utad når de fatter beslutninger, og siden grunngir disse beslutningene. I sakskomplekset Afghanistan observerer vi dessverre at det fra visse politikeres side ikke praktiseres tilstrekkelig åpenhet overfor borgerne. Eller det utøves retorisk akrobatikk for å kunne gjennomføre aksjoner som en betydelig del av folket i utgangspunktet var skeptisk til. Vi ser en bisarr blanding av strutsepolitikk, der en nekter å se kjensgjerningene i øynene, og skyggeboksingspolitikk, med utpreget motvilje mot å kalle en spade en spade. Det er like fullt et bærende prinsipp for demokratiet at velgerne skal ha pålitelige og etterrettelige politikere å forholde seg til.
Når jeg tenker på den døde norske soldaten, tenker jeg samtidig på en lignende situasjon for 6-7 måneder siden. Da døde flere spanske soldater i Libanon. De var også på et humanitært oppdrag, og jeg bet meg særlig merke i at det blant de døde var noen innvandrere, ikke minst fra Ecuador. For oss er det ikke noe poeng i seg selv at norske innvandrere skal sendes på militære oppdrag i Afghanistan, men jeg blir nysgjerrig når jeg hører at det norske militæret har problemer med å rekruttere unge mennesker med innvandrerbakgrunn. Disse burde være like godt egnet som andre både til humanitære og andre oppdrag.
Vi kunne stille andre spørsmål om det militære og deres nærvær i Afghanistan, for eksempel hvorfor det ikke er nok kvinner der, eller hvorfor det ikke er nok leger, all den tid vi vet at det er behov for minst sju leger, mens det i dag bare finnes tre som skal ta seg av 500 norske soldater? Hvorfor vil ikke leger reise og støtte en «humanitær aksjon»? Mange som velger legeyrket gjør det ut fra en dyptfølt humanistisk overbevisning.
Eller man kunne f eks følge opp med spørsmål om hvorfor 19-åringer er skikket til å reise på oppdrag i Afghanistan, når asylmottakene normalt ikke ansetter folk under 26?
Vårt vitebegjær retter seg ikke minst mot norske myndigheter. Hva gjøres for at minoriteter i Norge skal finne innpass i hæren, og i fremtiden delta i de konflikter som den demokratiske styreformen vår matte lede oss alle inn i?
