- Egentlig - 16.10.2008
- Al-Shabaab er en terrororganisasjon - 19.03.2008
- Bakvendtland - 06.03.2008
Arbeidet for hiv-smittede og Aids-rammede immigranter i Norge har lenge hatt en stor fiende: innvandrernes egne fordommer.
Flere interesseorganisasjoner som jobber for HIV-smittede i Oslo forteller at det er betraktelig vanskeligere å få innvandrere eller nordmenn med immigrantbakgrunn som bærer viruset i kroppen til å involvere seg i dette arbeidet.
Innvandrere fra Afrika og Asia utgjør den nest største gruppen av nye tilfeller av hiv oppdaget i Norge i 2006, med 122 av 279 påviste saker, ifølge tall fra Folhehelseinstituttet (FHI). Kun de homoseksuelle i Oslo ligger foran med 132 tilfeller.
Å inkludere innvandrerne i de forskjellige tiltakene for hiv-smitttede viser seg å være en tøff kamp mot frykt og fordommer i dobbel forstand.
– Årsaken finnes delvis i den generelt negative holdningen mot folk med hiv, en sykdom som for mange virker ukjent og skremmende, sier daglig leder på Olafiaklinikken Harald Moi.
Olafiaklinikken gir rådgivning, undersøkelse og behandling av seksuelt overførbare infeksjoner og hiv i Oslo.
– Mange nordmenn velger å holde både sykdommen og behandlingen innenfor en liten krets. Ting hadde på en måte vært lettere dersom hiv hadde vært like vanlig å snakke om som allergi, sier Moi. Men hos mange innvandrere finnes det i tillegg fordommer knyttet til homoseksualitet. Å framstå som homoseksuell og hiv-positiv blir for mange immigranter rett og slett for mye å takle.
Usynlige homoseksuelle
Tallene fra FHI viser problematikken på en indirekte måte: i deres register finnes det ikke en eneste homoseksuell innvandrer som har hiv. Riktignok samles det ikke data om seksuell legning hos de som bosetter seg i Norge. Men FHI antar at blant de som har fått hiv før de kom til Norge er samtlige heteroseksuelle.
– Vi møter homoseksuelle med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn på byen, på nettet, på saunaer. Vi vet at de finnes. Men å få dem til å delta aktivt i våre tiltak og aktiviteter har ikke vært lett, sier leder i Helseutvalget, Rolf Angeltvedt.
Ifølge Angeltvedt kan det for eksempel se ut som om menn ikke har sex med menn i Afrika. De fleste av dem havner i hetero-statistikken i Norge.
Også latinamerikanere viser tegn på det samme. I 2004 ansatte Helseutvalget to latinere for å drive med oppsøkende arbeid og tiltaksplanlegging blant hiv-positive i deres eget miljø. Prosjektet varte i 8 måneder, men oppnådde ikke nevneverdige resultater.
– Innvandrerne må ta ansvar og begynne et eller annet sted i eget miljø. Vi står som regel for nettverksbygging og sosiale aktiviteter. Men vi skulle ønske at det skjedde noe mer i innvandrergruppene, at vi fikk et bedre samarbeid med dem, sier leder i Helseutvalget.
Et ikke-tema
Generalsekretær i hiv-Norge Evy-Aina Røe, sier at det også finnes mye kunnskapsløsthet blant etniske nordmenn når det gjelder hiv og Aids, men at fordommene kan være tyngre i andre verdensdeler.
Interesseorganisasjonene sliter med å komme inn i innvandrermiljøene til tross for at de fleste har medlemmer som selv er innvandrere.
– I noen kulturer er seksualitet og hiv et ikke-tema. Vi finner det vanskelig å slippe til i innvandrermiljøene i Norge. Men vi trenger å kommunisere med dem og få informasjon om hvordan de opplever dette, sier Røe.
På den andre siden mener Røe at regjeringens innsats når det gjelder hiv og Aids er større og mer synlig internasjonalt, men at det er veldig lite fokus på det som gjøres i Norge.
Veien til et verdifullt liv
Musiker Willy-Freddy Shanti fra Uganda kom til Norge som flyktning for 35 år siden. I mars 2000 fikk han vite at han var HIV-positiv. Han sier han ennå ikke vet hvordan han ble smittet, men at valget om å være åpen om det var en måte å forsikre seg et verdifullt liv framover.
– Jeg vet at mange er redde for å vise seg på møter og aktiviteter. De vil ikke bli sett i ’hiv-huset’. Men selv har jeg spart utrolig mye krefter ved å være åpen og ærlig om det, istedet for å vurdere hele tiden hvem jeg kan fortelle det til, sier Shanti.
54-årigen har tre barn og ett barnebarn. Han har vært med i to forskjellige tv-dokumentarer og fortalt det hele. I tillegg jobber han som hiv-informant i HivNorge. Han sier at redselen for å bli avvist og diskriminert forsvant da han opplevde en betingelsesløst positiv mottakelse fra familien og venner.
– Mange kommer til meg og snakker om dette. Det jeg pleier å si er det går an å leve et godt liv til tross for at man har hiv.
Det vi trenger generelt i samfunnet er en normalisering av denne tilstanden. Hadde jeg ikke valgt å være åpen selv, hadde jeg ikke kunne levd med den livsgleden jeg har, sier Shanti.
