- Fjern kontantstøtten! - 30.05.2008
Ordningen var tenkt som et tiltak som skulle bidra til at familiene, det vil si mødrene, skulle ha mer kontakt med sine barn fram til 3 års alder. Hensikten var å hegne om familien. Krf ville styrke stillingen til de kristne kjerneverdiene som familien representerer. Barna må de første årene oppdras av familien, ikke av det offentlige, synes man å ha tenkt. Debatten om ordningen og verdiene den er tuftet på er i høyeste grad i live og det kan virke som kritikerne av kontantstøtten er på offensiven og vinner tilhengere.
Ordningen er i prinsippet basert på individets frie valg. Men som i mange andre tilfeller kan det se ut til at ordningen, bevisst eller ubevisst, var skreddersydd for etniske nordmenn. Etnisk norske familier står nokså fritt når de skal velge mellom kontantstøtte og barnehage. Familiene har gode forutsetninger for å veie positive og negative sider ved valgene opp mot hverandre; det være seg utdanning, karrière- og jobbmuligheter, barnas beste eller verdivalg.
Men det de som utarbeidet ordningen ikke tenkte på var på hvilken måte kontantstøtten skulle komme til å påvirke en stor andel av den norske befolkningen, nemlig de minoritetsspråklige familiene som har behov for et puff vekk fra gamle patriarkalske tankemønstre. Svært mange av disse velger i dag å holde barna hjemme.
Det finnes norske familier med lignende patriarkalske verdier, men for minoritetsspråklige har et slikt valg ekstra negative konsekvenser. For det første viderefører det forestillingen om at barneoppdragelse fra naturens side er en oppgave kun for kvinnen. For det andre – og kanskje enda mer alvorlig – er det at barna i disse familiene går glipp av de mange nyttige ferdighetene, kunnskapene og prosessene en får ta del i i en norsk barnehage: Sosialisering, språktrening og psykomotoriske aktiviteter i barnehagen fram til tre års alder er svært verdifull ballast senere i livet. Barnehagebarna får et unødvendig stort forsprang i sin utvikling, sammenlignet med minoritetsspråklige barn som holdes hjemme.
Kontantstøtteordningen går imidlertid også utover mødrene. Deres personlige utvikling stagnerer ettersom de blir sittende hjemme med barna, ofte i flere år, og dermed blir forhindret fra eller forsinket med norskopplæring, utdanning og arbeid. Dette virker igjen negativt inn på barna når de blir større og mødrene i liten grad er i stand til å hjelpe dem med leksene, langt mindre rettlede dem i en stadig mer komplisert ungdomshverdag. Dermed blir familien dobbelt skadelidende, noe som til syvende og sist slår tilbake på samfunnet.
Det er altså rimelig å påstå at kontantstøtten hindrer integrerings- og inkluderingsprosessene for kvinner og barn med minoritetsspråklig bakgrunn. Etter min mening bør ordningen fjernes fordi den drar i motsatt retning av det som må være målet, nemlig muligheter for personlig vekst og samfunnsmessig deltakelse for kvinner og barn med minoritetsspråklig bakgrunn.
