- Kulturminister etterlater ingen minnesmerker - 10.06.2009
- Tamilene er klare for demokrati - 11.05.2009
- Derfor har Norge et ansvar - 05.05.2009
I avisene denne uken har vi kunnet lese at flere frykter økt rasisme. Og ofte er det slik at i møtet med fremmede blir vi usikre. Men ubehaget forsvinner med tiden. Vi blir kjent. Sigurd Skirbekk, professor i sosiologi, hevder i sin bok av året, Nasjonalstaten – Velferdsstatens grunnlag, at blant annet på grunn av innvandring kan Norge stå i fare for å miste den samhørighetsfølelsen som er nødvendig for at vi skal ønske å være solidariske med folk vi ikke kjenner.
I en kronikk i Dagbladet 18. august viser han til en debatt i England der man er bekymret for om landet har blitt for mangfoldig, og derfor står i fare for å miste oppslutningen om de universelle velferdsordningene som ble bygget opp etter krigen. “Overdreven” innvandring er altså en av truslene, mener man. Her er det grunn til å minne om at England, i motsetning til Norge, i lang tid etter 1979 ble styrt av Margareth Thatcher, en politiker som benektet samfunnets eksistens.
Hva så med Norge? Her kunne avisene nylig melde om at ungdom med minoritetsbakgrunn etter de fleste indikatorer er meget godt integrert. De har venner med alle mulige bakgrunner. Og ikke minst besøker de hyppig landets utdanningsinstitusjoner, viktige formidlere av verdier. Skirbekk og andre som bekymrer seg bør heve blikket fra analyser av den lutherske åndens betydning for utviklingen av velferdsstaten (som godt kan ha historisk verdi) og kikke på aktuelle tall og fakta. SSB bekreftet nylig overfor Morgenbladet at Norge ikke vil klare å møte etterspørselen etter arbeidskraft uten innvandring. Mindre innvandring betyr med andre ord færre skatteinntekter – og dermed mindre til velferd.
Heller ikke politisk er det grunn til å frykte oppløsning av troen på fellesskapet – i hvert fall ikke blant innvandrerne selv. Arbeiderbevegelsen har vært en av de mest sentrale forkjemperne for de velferdsordningene vi har i dag. De siste tiårene har partiet og fagforeningene møtt motstand særlig fra en individualistisk høyreside som misliker offentlige inngrep i privatlivet. Ved forrige kommunevalg i Oslo stemte 53 prosent av innvandrervelgerne Ap, mens 5 prosent stemte Frp. Dette kan i høyeste grad tolkes som en omfavnelse av velferdsstatens idealer.
Dersom norske politikere og andre maktpersoner er villige til å kjempe for å beholde velferdsstaten som vi alle nyter godt av, tyder alt på at de har minoritetene med seg i kampen.
