Egentlig ville jeg til dette nummeret skrive om nødvendigheten av radikal kvotering av minoritetsspråklige. Jeg reagerte på nye tall som viser at tiltakene som skulle få flere inn i offentlige stillinger har mislyktes grovt.
Da jeg begynte å undersøke hvor kjernen i problemet ligger, ble det klart for meg at ikke bare stat og kommune må tilstrebe et større mangfold, men at særlig partiene bør gå foran i denne saken. Det er partiene som former samfunnet gjennom lovgivende forsamlinger og styrende organer.
Problemet er i Norge noe mer enn bare manglende representasjon. Allerede i dag har vi en viss andel såkalte minoritetspolitikere. Men hvordan og hvorfor blir de rekruttert? Det ser dessverre ut som det i en del tilfeller ligger rene valgtaktiske hensyn bak. Istedet for å legge vekt på kandidatenes politiske evner og overbevisning, lar partiene alt for ofte etnisitet, nasjonalitet og gruppetilhørighet veie tyngst. Grunnen er at en ønsker å tiltrekke seg stemmer fra den gruppen politikeren antas å være en del av. Det behøver ikke av den grunn være noe galt med kandidatens evner, eller noe suspekt ved hennes politiske overbevisning. Problemet er måten rekrutteringen skjer på. Resultatet av denne typen prosesser ser vi i Oslo, der mange velgere ikke stemmer ideologisk, og ikke engang praktisk-politisk, men i stedet lar gruppelojalitet styre bak valgavlukkets forheng.
Vi ser et lignende politisk spill når en mann som utenriksminister Jonas Gahr Støre skyves oppover på listen til Oslo Ap. Tanken er at superministeren kan tiltrekke velgere som ellers ville stemt på andre partier. Vi kan gå ut fra at avstanden ikke er særlig stor mellom Støres politikk og synspunktene til en velger som i utgangspunktet er tilhenger av sentrumspolitikk, men som velger Oslo Ap fremfor for eksempel Venstre eller Høyre, fordi Støre har fått en “sikker” plass på listen. Slik er det ikke alltid med minoritetspolitikerne. Lojalitetsbåndene og det sterke fokuset på gruppe – som partiene selv har lagt opp til – kan få uheldige utslag. Minoritesspråklige velgere kan føle at de får sin identitet bekreftet gjennom valget av en bestemt kandidat, i stedet for å gjøre et politisk valg. En minoritetspolitiker med “progressive” og “moderne” holdninger kan altså være båret frem av velgere med helt andre verdier og ønsker for politikken.
For å skape en sunn politisk prosess i et multikulturelt samfunn bør de politiske partiene gjøre to ting: Det bør foregå en skikkelig skolering av alle kandidater med minoritetbakgrunn, og disse kandidatene igjen bør ha en intensiv dialog med velgere med samme bakgrunn. Innføring i de demokratiske grunnverdiene er hovedpoenget. Når fellesskap, solidaritet, likestilling og toleranse blir naturlige deler av vokabularet i den politiske debatten i minoritetsgruppene, har vi kommet langt.
Den som er skeptisk til slike tiltak bør tenke på at det ser ut til at vi i neste stortingsperiode kanskje vil stå uten representanter med ikke-vestlig bakgrunn. Men skulle vi hatt en proporsjonal representasjon, burde minst 11 representanter hatt slik bakgrunn.
Det langsiktige målet bør være at velgere med minoritetbakgrunn blir godt nok kjent med norsk politikk til å gjøre politiske, og ikke etniske, valg. På samme måte bør politikere med slik bakgrunn bli en naturlig del av det politiske landskapet, som velges av velgere med alle typer bakgrunn, basert på den politikken de står for.
