- Utenlandske lastebilsjåfører får Vegvesen-app på engelsk - 22.12.2024
- Ny rapport kritisk til forholdene i greske flyktningleire - 21.12.2024
- Mer midler til Mela-huset etter budsjettforlik - 20.12.2024
Nordmenn og innvandrere prøver å leve side om side, og lære av hverandres kultur, noe som jo er vel og bra. Vi har nå hatt et storslått Mangfoldsår med flotte grensekryssende samarbeidsprosjekter og enda flottere ord fra våre folkevalgte som opptrer selvprisende overfor egne integrerings- og inkluderingspolitiske tiltak.
Men hva med oss flerkulturelle imellom? Selv har undertegnede flere pakistanske venner som sikkert setter stor pris på at jeg hører bhangra titt og ofte. Likevel føles det som om undertegnede ikke er representativ for de fleste latinere. “Vi”, både på våre private fester eller arrangementer avholdt av aktører som Radio Latin-Amerika, hører jo helst på sound eller reggeaton. Og vice versa.
Minoriteter møtes ikke
Årets Mela var nok engang en blendabrun bekreftelse. La det være klart at jeg er veldig glad i denne festivalen og synes ideen om å samle tusener av norskpakistanske ungdommer til å feste og møte hverandre på en uformell møteplass er genial og helt livsnødvendig. Så Mela har for all del en berettiget plass i det norske kulturlandskapet. Mela er først og fremst en brobyggerfestival mellom en minoritet i Norge og det såkalte storsamfunnet, og ikke en verdensmusikkfestival, så dette har jeg full forståelse for. Likevel, samme helg som denne festivalen ble avholdt, hadde latinomiljøet “Ung og rusfri”-arrangementet et sted i Oslo. Så hvorfor klarte ikke Salimi og Gutierrez å møtes på halvveien og bli enige om et eller annet? Svaret har blitt servert, om ikke på sølvfat, så foran scenen. En noe beklagelig observasjon som mine festivalvenner og jeg ikke kunne unngå. Når en bhangraartist var på scenen var det nåletrangt. Når Miriam Makeba spilte var det plutselig ikke så veldig trangt lenger og når det sterkt tverrkulturelle trønder-balkan-rockbluesbandet Farmers Market var på scenen hadde du nærmest en autobahns omkrets til å strekke ut armene, for å overdrive litt. Jeg kan på en måte skjønne dette. Festival er festival, uansett hvor ideelt formålet måtte være, og målgruppen må få sitt behov tilfredsstilt. Å fylle opp Mela med musikere og sceneartister som passer bedre på Slottsfjell sier det seg selv ikke er økonomisk gunstig i en såpass konkurranseutsatt og oppmerksomhetsfokusert næring. Men på en annen side så kan og bør publikum, og dette gjelder alle festivaler, vise mer ydmykhet og prøve å lære om andre kulturers sjangere. Her i Oslo er jo mulighetene mange, vi har alt fra alle slags “kulturelt mangfoldige” innslag til Oslo World Music Festival. Kanskje er det viljen det står på?
Nye miljøer må fram
Ofte klager vi som er av flerkulturell bakgrunn over majoritetens navlebeskuende holdninger. Men hva med vår egen manglende evne til å gå ut av våre egne miljøer, våre egne fester og arrangementer? Om ikke et problem, så er det i hvert fall bekymringsfullt. Vi trenger flere som Eras-festivalen. Lederen for Rådet for Innvandrerorganisasjoner, Akhenaton de Leon, roste i intervju med Utrop etter lanseringen av denne nyskapningen i festivaljungelen Oslos kinesiske miljø for at de klarte å markere seg skikkelig. Et miljø som hittil har vært lite omtalt i mediene og har i likhet med for eksempel vietnamesere heller sett på seg selv som gjester i et fremmed land hvor man vennskapelig har tatt imot disse. Slike initiativer og tiltak vil uten tvil styrke følelsen av å være aktive deltagere i samfunnet.
Kulturelt engasjement
Kulturutveksling er en viktig verdi. Og for mange er dette noe som ikke kan måles i antall kroner og øre. En god bekjent, kilde (kall han hva du enn vil) som jobber som DJ og promoterer en “østeuropeisk og jugonostalgisk schlägerdisko” midt i tjukkeste Oslo, fortalte meg en gang at han ikke ble rik på penger, men på opplevelser. At det viktigste var å bringe musikken, sjangeren og gleden ut til folket. Nordmenn som innvandrere, alle sammen.
Gid flere tenkte som han. For musikken og kulturen er uten tvil første skritt inn i det fargerike fellesskapet vi så gjerne ønsker oss.
