Politikeren, ikke innvandreren

 

Fremskrittspartiets ungdomsorganisasjon Fpu skapte historie den 24. mars 2012. Overraskende for mange gjorde de det ved å velge Himanshu Gulati som leder, og dermed var de det første ungdomspartiet i norsk historie med en andregenerasjons innvandrer som leder.

– Det var litt overraskende, men jeg stiller meg undrende til at bakgrunnen min ble en sak i det hele tatt, sier Gulati.

Sittende ved peisen på Christiania kafe, bare et steinkast unna Stortinget, forteller han litt frustrert at i FrPs-verden er ikke alt svart-hvitt.

Det er enkelt å fokusere på Himanshu som “innvandrerpolitiker”, og ikke en politiker som tilfeldigvis også er innvandrer.

– Partiets motstandere har i all evighet prøvd å benytte fordommer mot Fremskrittspartiet. De har prøvd å likestille det å være for en strengere innvandringspolitikk med det å være mot innvandrere, men det er en myte som ikke stemmer. I en undersøkelse utført av Oslo kommune kom det fram at 88 prosent av somalierne mente det var for mange innvandre i Norge, en holdning man finner i mange andre innvandrergrupper også.

Roligere som voksen
Himanshu er født og oppvokst i Sogn og Fjordane av indiske foreldre. Han har studert film i India, medisin i Oslo, før han endte opp med å studere økonomi ved BI.

– Jeg har prøvd og feilet før jeg havnet der jeg er i dag, forklarer han selv. Men hvordan han havnet i politikken kan han ikke gi noe svar på.

– Det har jeg ofte spurt meg selv, men flaks og tilfeldigheter har nok spilt inn. Jeg har alltid vært samfunnsinteressert og hatt ting jeg ville stå opp for og ting jeg vil kjempe imot. På tv så jeg ting jeg var uenig i og ble egentlig rasende engasjert, og det brakte meg inn i politikken. Jeg har nok blitt mer roligere etter hvert som jeg ble mer voksen. Roligere og mer belest, forteller han.

Med politikk i sinnet, argumenter på tungen og en iver i kroppen gikk han inn i Frp, med støtte fra foreldre og venner.

– De synes vel det er litt uvant karrierevalg når jeg først var innom film, medisin og så videre, men jeg har kun opplevd støtte også fra de av vennene mine som ikke nødvendigvis tilhører høyresiden.

Blodet til å koke
Som politiker må Himanshu forholde seg til en mengde saker og temaer, men det som virkelig får ham til å tenne på pluggene, er forsøk på å kontrollere andres frihet.

– Jeg gir fullstendig blaffen i hvordan folk lever livene sine, så lenge de respekterer meg og lar meg leve livet slik jeg vil. At folk skal komme og være moralske, fordømmende eller kontrollerende overfor andre liv, eller at de truer andre fordi ikke alle mener det samme som seg selv, får blodet mitt til å koke over. Frihet er det viktigste for meg, sier han.

Som ungdomspartileder og stortingskandidat blir 2013 et travelt år for Himanshu. Han sikter nå mot en regjeringsendring, som etter hans syn er meget nødvendig.

– Jeg mener retningen denne regjeringen har gått de siste årene er feil. Man har mindre og mindre tro på enkeltindivider og  bedrifter og Staten tar mer og mer kontroll. Man tar mer av folks penger, man innfører avgifter og skatter og jeg mener at man innfører flere og flere forbud.  Det er feil retning og holdning. Man må ha mer tro på og gi spillerom til de som skaper verdier.

Ikke “innvandrerpolitiker”
Selv om den politiske fremtiden til den unge politikeren akkurat nå ser veldig lys ut, ser han ikke for seg et politisk liv for evig og alltid.

­– På et eller annet tidspunkt i livet må også jeg skape verdier, enten ved å starte et selskap, følge drømmen min om å lage en film eller noe helt annet. Jeg mener det er viktig at politikken ikke blir den eneste karriereveien og erfaringen man har. Driver man med politikk havner man fort i en liten boble, der de eneste man treffer er andre politikere,  journalister og samfunnstopper. Det er bra at man står og kjemper for det man tror på, men det er også viktig at man en gang i livet er en del av resten av arbeidslivet.

Det er enkelt å fokusere på Himanshu som “innvandrerpolitiker”, og ikke politikeren som tilfeldigvis også er innvandrer. Før han fyker av sted til et nytt møte avslører han at det er noe han håper å bidra til å endre.

– Mens alle i USA er amerikanere, uavhengig av opprinnelse, så er det ikke slik i Norge ennå. Vi må føre en politikk som ser alle som individer og ikke som grupper. Er jeg fortsatter politiker etter ti år , så håper jeg ikke bakgrunnen min er et tema.