Foto: Sissel Ofstad
- Brukte rullestol i tre uker for å forstå karakteren - 08.02.2023
- Nye regler skal hjelpe ikke-digitale bankkunder - 14.09.2022
- Produksjonsfeil på nasjonale ID-kort – leveringstiden øker - 12.09.2022
Vinnerromanen påkaller leserens medfølelse og omsorg, ifølge litteraturkritikerne her til lands.
Hovedpersonen i boka, Isak, bor sammen med mora si i ei bygd. Lavmælt og gradvis åpner fortellingen seg om omsorgssvikten gutten er gjenstand for av sin mor. Det er heller ikke lett å vite om naboen, Morgan, er snill eller farlig.
– Jeg så for meg gutten og naboen, men visste ikke helt hvor det skulle ende, forteller Tjønn til Utrop på kontoret sitt i Samlaget hvor han jobber som forlagsredaktør.
Rader og stabler av fargerike billedbøker gir en god pekepinn på hvilket publikum sogningen jobber med.
– Barn som er mest utsatt hjemme, er også mest utsatt for overgrep ute. Jeg ville ikke at det skulle bli en sånn bok, men at leseren skulle tro det.
I juryens begrunnelse var det nettopp dette spenningsmomentet forfatteren har lyktes godt med.
– Jeg tror at alle som skriver skjønnlitterært har et aller annet i bagasjen. Jeg hadde et veldig trygt hjem med to omsorgsfulle foreldre, men hvordan man blir sett på av andre, det har jeg følt litt på fordi jeg så annerledes ut. Det har nok preget meg gjennom oppveksten.
Odelsgutten som ville bli forfatter
Tjønn vokste opp på gård, nærmere bestemt på Feios i Sogn og Fjordane. I bygda var det sju, åtte barn. I motsetning til de andre barna, viste han liten interesse for gårdsdrift. Han likte å tegne, høre på musikk og spille fotball. Fjøslukt derimot syntes han var vemmelig og døde dyr skremte ham. Ti tommeltotter gjorde ikke saken bedre.
– Jeg fikk merkelappen at jeg var en unnasluntrer som bare ville sitte på et kontor i byen. De virkelige flinke er de som blir værende i hjembygda for å drive gården. Dette ga meg en drivkraft. Jeg skulle få til noe jeg også!
På ungdomsskolen fikk han gode tilbakemeldinger, spesielt på norskstilene. Han begynte å skrive dikt og tilbrakte tid på skolebiblioteket. For unggutten ble litteraturen et håp. På ungdomsskolen var det ikke lenger et tema om at sønnen skulle overta gården. Foreldrene hadde skjønt at poden ville bli journalist.
Og det ble han. Først i lokalavisen i Sogn, før ferden gikk til VG til Akersgata og NRK på Marienlyst.
– Da jeg vokste opp var det ingen som så ut som meg på TV eller i billedbøker. Jeg tenkte at jeg ikke kunne bli noe stort fordi det var ingen som så ut som meg. Det var ingen kjente nordmenn som var mørke i huden. Bare tanken på å jobbe i NRK var helt fjern. Det var ingen mørke som jobbet der.
Viktig med representasjon
Derfor er representasjon viktig for Tjønn i rollen som forlagsredaktør og forfatter. I Kvar dag skal vi vere så modige dukker flyktninggutten Yardan opp som Isaks venn.
– Yardan er en karakter jeg er veldig glad i. Jeg har prøvd å skrive bok om Yardan tidligere, men jeg har ikke erfaringen som flyktning og fryktet at jeg ikke ville gjøre det godt nok. Så det har vært enklere å bruke Yardan som en bikarakter. Yardan skal være den normale motvekten til Isak. Jeg syntes det var fint å vise en familie som kommer hit som flyktninger kan være de som representerer normaliteten. Det kan gå bra selv om man har mye bagasje.
Til tross for flere stemmer med minoritetsbakgrunn i norsk samtidslitteratur, er forlagsbransjen fortsatt blendahvit. Samlaget har startet sin egen forfatterskole for skrivende med minoritetsbakgrunn.
– Vi må begynne med oss selv. Jeg er vel den eneste i forlagsbransjen som ikke er lys i huden. Men dette kommer nok til å endre seg etterhvert.
Adopterte opplever også rasisme
Om kort stund kommer bildeboka Gard er ikkje redd fra forfatteren hvor en episode adopterte kan oppleve, står sentralt. Tjønn er selv adoptert fra Sør-Korea og kom til Norge som treåring.
– Adopterte faller ofte mellom to stoler. Vi har norske navn, norske foreldre, blir regnet som norske, men ser likevel ikke norske ut. Det er først nå jeg har skjønt at jeg har opplevd rasisme. Jeg har selvfølgelig blitt snakket engelsk til i butikker og gruer meg alltid til passkontrollen.
– Får du ofte spørsmål om hvor du “egentlig” kommer fra?
– Jeg svarer ofte at jeg kommer fra Feios i Sogn og Fjordane, men er adoptert fra Korea. Det er en forsvarsmekanisme for å unngå ubehagelige øyeblikk. Men så hender det faktisk at det var hvor i Norge jeg kom fra de lurte på. Det var ikke Korea de var interessert i, det var for å plassere dialekten min. Da blir jeg positivt overrasket.
Tjønn mener det er underkommunisert at adopterte opplever rasisme. Han foreslår at det burde forskes mer på dette. Et støtteapparat rundt adopterte og foreldrene deres burde egentlig være en selvfølge.
– Da jeg var yngre skulle jeg ønske at jeg var hundre prosent innvandrer. Det står i jobbannonser at innvandrere oppfordres til å søke, men det står ingenting om adopterte. Samtidig har jeg alltid vært redd for å bli tatt for å være utenlandsk fordi jeg føler meg norsk. Jeg har hele livet prøvd å finne ut hvem jeg er. Det er først nå jeg har begynt å bli bekvem med identiteten min.
Leseglede hos barna
Tjønn vokste opp i et hjem uten bøker og er opptatt av at barn skal ha tilgang til litteratur. Men han er ingen kultursnobb og minnes at han leste Donald og Hardy-guttene i barndommen.
– Nå er det lett å la barna sitte med en skjerm, derfor er skolebiblioteket viktig. Når jeg har reist rundt med Den kulturelle skolesekken blir jeg alltid imponert over barna og hvor interesserte de er.
I takt med konkurransen fra skjerm, ser forlagsredaktøren at litteraturen har blitt mer visuell. Bøkene har blitt kortere og med flere illustrasjoner.
– Tegneserier har fått mye høyere status nå enn tidligere. Det kan gi mestringsfølelse å lese en tykk tegneseriebok.
Til foreldre som strever med å skape leseglede hos barna, har han et godt råd.
– Ikke skrem bort barna med for vanskelige tekster.
