- Brukte rullestol i tre uker for å forstå karakteren - 08.02.2023
- Nye regler skal hjelpe ikke-digitale bankkunder - 14.09.2022
- Produksjonsfeil på nasjonale ID-kort – leveringstiden øker - 12.09.2022
På oppdrag av Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) har Velferdsforskningsinstituttet NOVA ved OsloMet – storbyuniversitetet i samarbeid med Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) undersøkt om personer med innvandrerbakgrunn i mindre grad anmelder og oppsøker hjelp etter seksuelle krenkelser.
Rapporten viser at informanter i hjelpeapparat, politi og frivillige organisasjoner har ulike oppfatninger av hvorvidt personer med innvandrerbakgrunn i større grad vegrer seg for å oppsøke hjelp og anmelde seksuelle overgrep.
– Altfor få oppsøker hjelp uansett bakgrunn, presiserer Ena Pinjo, avdelingsdirektør i avdeling analyse ved IMDi.
Voldtekt i ekteskap
Flere forskere i tidligere studier trekker frem at æreskultur i enkelte miljøer kan gi grunnlag for særlige former for krenkelser og gjøre det spesielt vanskelig å søke hjelp og anmelde.
– Det er ikke gitt at alle har lik forståelse av hva som er voldtekt i et ekteskap, sier Margunn Bjørnholt, en av forskerne bak rapporten.
Krisesentrene har en betydelig overrepresentasjon av brukere med innvandrerbakgrunn. De ansatte ved overgrepsmottakene som er intervjuet, oppgir at omkring halvparten av dem som oppsøker overgrepsmottak, anmelder. De hadde ikke inntrykk av at denne andelen var lavere for utsatte med innvandrerbakgrunn.
– En av fem oppgir seksuell vold som en av grunnene til hvorfor de oppsøker et krisesenter, utdyper Bjørnholt.
Men intervjuene med representanter for ulike deler av politiet tyder på at seksuell
vold i innvandrermiljøene er lite synlig i politiets arbeid med familievold eller
sedelighet.
Støttesentrene mot incest og seksuelle overgrep rapporterer at de også har brukere med innvandrerbakgrunn, selv om deres inntrykk er at terskelen for å oppsøke hjelp for den seksuelle volden, er høyere blant disse.
Tabu og tap av ære
Både informantene og forskerne advarer mot å snakke om innvandringsbefolkningen som en stor gruppe. Det er betydelig variasjon mellom ulike innvandrergrupper og
individuelle forskjeller innen grupper. Samtidig peker flere på de som er spesielt utsatt, er bundet av kulturelle forestillinger om ære og kvinners «renhet».
– Ofre kan ha aktverdige grunner til å ikke anmelde eller oppsøke hjelp, sier Bjørnholt.
Tap av ære kan brukes som en trussel mot å si ifra om seksuelle overgrep. For jenter kan det være et pressmiddel at hun ikke lenger er jomfru, og for gutter kan det være frykt for å bli stemplet som homofil.
Seksuelle overgrep i tvangsekteskap
– Et tvangsekteskap vil føre til at det kommer til å skje seksuelle overgrep fordi sexen i ekteskapet ikke er frivillig. Det regnes mer som kollektiv vold fordi familien bidrar til dette, sier Bjørnholt.
Samtidig kan tvangsekteskap også bidra til at skammen blir mindre.
– Et arrangert ekteskap kan være en beskyttelse på den måten at man ikke har valgt partneren selv. Har man valgt partneren selv av kjærlighet kan skammen være større, sier Bjørnholt.
Barrierer for å søke hjelp
Undersøkelsen viser at barrierer for å oppsøke hjelp er sammensatt, og vegringen for å søke hjelp er knyttet til den sosiale og kulturelle konteksten den utsatte lever i, inkludert familie og nettverk. Dette gjelder både for majoritetsbefolkningen og personer med innvandrerbakgrunn.
For personer med innvandrerbakgrunn kan konservative kjønns- og seksualnormer, som forbud mot sex før ekteskapet, forbud mot ikke-heterofil sex og tabuisering av temaer knyttet til kropp og seksualitet mer generelt bidra til at terskelen for å søke hjelp blir høyere. Æreskultur, og betydningen av særlig kvinners seksuelle ærbarhet for familiens og slektas sosiale omdømme trekkes også fram av informantene på hvorfor flere kan kvie seg for å oppsøke hjelp.
Andre sentrale forklaringer er manglende språk for seksualitet, lite kunnskap om kropp og seksualitet og manglende erfaring med det annet kjønn på grunn av streng overvåkning og kontroll med jenter kan bidra til økt sårbarhet for utnyttelse.
Manglende kunnskap om det norske samfunnet, hjelpetilbud og egne rettigheter er andre faktorer på hvorfor det er vanskelig å søke hjelp.
– De negative ringvirkningene kan påvirke utdanningsløpet, økonomi, arbeidsevne og deltakelse i samfunnet. For de med innvandrerbakgrunn vil de gå utover evnen til å integreres, sier Pinjo.
Barrierer for å anmelde
Når det gjelder barrierer for anmeldelse, er det en generell erfaring, uavhengig av den utsattes bakgrunn, at personer som er utsatt for seksuelle overgrep kan være skeptiske til å anmelde til politiet.
– I dag er det ofte en sterk forventning om av kvinner skal anmelde. Særlig med tanke på at ikke andre skal utsettes for det samme. Når anmeldelsesprosenten går opp vil samfunnets reaksjonen bli sterkere. Man tenker at det har en form for avskrekkende effekt. Sterke moralske imperativer kan legge sten til byrden, sier Bjørnholt.
Informantene peker på at det kan ha store omkostninger for offeret uten at det nødvendigvis er til hjelp.
Personer med innvandrerbakgrunn kan ha flere utfordringer enn majoritetsbefolkningen når det kommer til å anmelde. Tillit til politiet kan være lavere på grunn av erfaringer fra hjemlandet eller under flukten.
Det som imidlertid framheves som et særlig stort hinder for å anmelde ifølge informantene, gjelder sosiale sanksjoner i familier og miljøer med sterke patriarkalske og kollektivistiske verdier. Hvis en kvinne anmelder et overgrep, blir det kjent at hun har vært seksuelt aktiv. I familier og miljøer med strenge æresnormer knyttet til kvinners kyskhet, vil dette skade familiens omdømme og føre til sosial utestenging. Kvinnen kan møte trusler og alvorlige
sanksjoner dersom det anses at hun har bragt skam over familien.
Vellykkede tiltak
Forskerne bak rapporten etterlyser mer forskning på feltet, og ønsker særlig å intervjue personer som har vært utsatt for seksuelle krenkelser og overgrep med innvandringsbakgrunn.
– Det er samfunnets ansvar å gjøre terskelen lavest mulig og legge til rette for at man både kan oppsøke hjelp og anmelde. Det betyr at de tilbudene som finnes må være tilpasset en mangfoldig befolkning, avslutter Bjørnholt.
