Foto: Sissel Ofstad
- Brukte rullestol i tre uker for å forstå karakteren - 08.02.2023
- Nye regler skal hjelpe ikke-digitale bankkunder - 14.09.2022
- Produksjonsfeil på nasjonale ID-kort – leveringstiden øker - 12.09.2022
Anekdotene kommer på løpende bånd, og selv om vi er både langt unna i tid og sted, er det lett å se det for seg når Mona Levin forteller. Enten det er flukten fra nazistene eller musikere i verdensklasse.
Som for eksempel historien om hennes egen far. Da den talentfulle unggutten øvde sonater med åpent vindu på Grünerløkka, stanset forbipasserende, henført av en uventet konsert i solskinnet. Flere tiår senere lot det tause publikummet seg til kjenne for den verdensberømte pianisten, Robert Levin.
– Mye av barndommen handlet om å vente på far, sier Mona og smiler.
Hun skjenker kaffe og serverer deilig bakst på terrassen. I dette sommerhuset i Sandefjord har hun forfattet flere av bøkene sine. Solen glitrer i vannet og på hyttetunet tusler samboeren. Sønnen er ute på seilbrett. Gårsdagen tilbrakte samboerparet i Sandefjords første Pride-parade. Mona tar et raskt blikk på mobilen for å sjekke klokken.
– Jeg skal på teater senere i kveld.
Siden midt på 70-tallet har hun rapportert fra kulturlivet i Aftenposten. Dette har 82-åringen tenkt til å fortsette med så lenge de vil ha henne.
– Jeg er redd for at jeg ikke kommer til å gå like mye i teater og på musikaler om jeg slutter i jobben. Det er problemet med å flytte ut av Oslo. Men jeg har sagt fra til alle rundt meg at de må be meg slutte hvis det jeg ikke skriver holder mål.
Musikk inn med morsmelka
I barndomshjemmet på Frogner i Oslo frekventerte det musikere fra alle verdens hjørner. For Mona ble det naturlig å være sammen med mennesker av alle sosiale lag, farger, religioner og nasjonaliteter. Slik var det ikke nødvendigvis for alle hennes jevnaldrende og det hendte hun fikk spørsmål.
– Vi lærte å respektere alle mennesker uavhengig av kultur, hudfarge og opphav.
Faren var en ettertraktet kunstner og akkompagnatør og tilbrakte mye tid på turné. Det kunne gå flere uker mellom hver gang de så ham.
– Mor ville ikke at far skulle reise til Amerika fordi da kom han til å bli borte så lenge. Så da gjorde han ikke det.
Mona derimot tok ferden over Atlanterhavet for å studere, først ved State University of Iowa og en god del år senere i New York City. Da bodde hun i Greenwich Village og storkoste seg med det ypperste innen scenekunst på Broadway.
– Jeg gikk i teater hver kveld. Så da måtte jeg jo mene noe om det jeg så.
Å komme tilbake til kulturlivet i Norge i 1960-årene, ble en nedtur, innrømmer hun litt motvillig.
– Nå holder skuespillere og regissører i Norge samme høye nivå som internasjonale teaterfolk.
Familien flyktet til Sverige
Da Mona var et halvt år, invaderte tyskerne Norge og livet ble vanskelig for den lille jødiske familien. I 1942 og 1943 ble 773 norske jøder deportert til konsentrasjonsleirer. Kun 38 overlevde.
Familien Levin var blant 1200 norske jøder som klarte å flykte til Sverige.
Først flyktet faren. Så fulgte moren med Mona på tre år etter. De fikk hjelp av familien Skogstad i Ørje til å krysse grensen til Sverige. For å unngå avslørende barneskrik fikk Mona morfin. Antagelig for stor dose.
– Jeg må jo ha vært traumatisert. Og jeg har vært mye sint og redd. Men på den tiden snakket man ikke høyt om slikt. Vi var bare glade for å være i live.
– Kan ikke tenke meg hvordan folk hadde reagert hvis vi hadde krevd noe
I landflyktighet i Sverige tok det ikke lang tid før faren var på farten for å spille konserter til inntekt til motstandskampen. Moren Solveig ble hjemme med Mona, og i 1944 kom lillesøster Sidsel til verden. Det var aldri aktuelt å bli igjen i Sverige eller emigrere til et annet land etter frigjøringen i mai 1945.
– Vi skulle jo hjem.
Mona uttrykker takknemlighet til familiens venner i Drammen som passet på farens flygel mens familien var på flukt i Sverige. I mellomtiden lot de ham låne sitt piano slik at han hadde noe å øve på.
Å få tilbake bostedet, eiendelene og arbeidet etter deportasjonen og flukten var ingen selvfølge. Norske myndigheter viste liten forståelse for den hjemvendte minoriteten og de fikk ingen særbehandling, tvert imot.
– Nei, jeg kan ikke tenke meg hvordan folk hadde reagert hvis vi hadde krevd noe.
Høsten 1945 kunne familien Levin samles ved middagsbordet i Gabels gate. De hadde overlevd. Faren hadde fått tilbake jobben som kapellmester på Chat Noir.
De var blant de heldige. Skjønt heldige er neppe det korrekte adjektivet. For rundt middagsbordet sto det mange tomme stoler.
– Tanter, onkler, besteforeldre, fettere; borte.
Med pennen som våpen
Holocaust ble sjeldent snakket høyt om hos familien Levin, men traumene var der som en tyngende taushet. Noen ganger var stemningen så tung hjemme at tenåringen snek hånden ned i fars lomme for å fiske ut en femtiøring. Pengene brukte hun til å forsvinne inn i kinomørket.
– Da jeg mange år senere skulle innrømme hva jeg hadde drevet med til far, viste det seg at han hadde visst det hele tiden. “Hvorfor tror du jeg alltid lot det ligge femti øre i lommen min?”, var svaret jeg fikk.
Mange valgte taushet som strategi etter Holocaust. Det klarte ikke Mona. Første gang hun sto opp offentlig mot jødehat var på slutten av 60-tallet.
– Det var et motinnlegg til en kronikk.
Siden har hun ikke vært redd for å synge ut om hun synes det er nødvendig. Eller sette folk på plass. Om det skyldes personligheten eller er noe hun lærte hjemme, gir hun intet tydelig svar på.
– Folk vet ikke hva en jøde er her i landet. Derfor gjenkjenner de ikke antisemittismen selv når de ser den.
– Norske jøder har ikke noe ansvar for Israels politikk
Undersøkelser, blant annet fra HL-senteret i 2011 og 2017, viser at antisemittisme ikke tilhører fortiden. At holdninger mot norske jøder blir påvirket av politikken i Israel og Midtøsten, opprører henne.
– Norske jøder har ikke noe ansvar for Israels politikk, sier hun, og legger til at de heller ikke har noen påvirkningskraft eller stemmerett i Israel.
– Da sønnen min kom hjem og lurte på hvorfor så mange hater oss, må jeg jo gi ham et eller annet svar. Det var vondt å innse at dette aldri holder opp.
Å sidestille antisemittisme på lik linje med generelle negative fordommer mot minoriteter, mener hun er feil. Forskjellen er, veldig kort sagt, Auschwitz.
Hun er helt åpen om at hun i oppveksten mislikte å være jøde.
– Far prøvde å trøste meg med å referere til kjente jødiske mennesker som Einstein og andre!
Det var nok forventninger om at hun og søsteren skulle gifte seg jødisk, men det var få overlevende norske jøder.
– Da vi var unge var vi på jødisk sommerleir. Hele opplegget var nok mest for å finne en passende partner.
I dag kaller hun seg “Yom Kippur-jødisk”, den jødiske varianten av å være “julaften-kristen”.
Skrev bok om moren og jøders historie i Norge
I 2015 utga Mona boka Mors historie. En familesaga på Kagge forlag. Hovedpersonen selv, Solveig Levin, født Bernstein og oppvokst på St.Hanshaugen, lever i beste velgående i en alder av 107 år.
– Eller nest beste velgående, kanskje. Hun bodde hjemme til hun var 105. Nå er hun på sykehjem.
– Jeg ville fortelle om mor og hennes historie, og samtidig tegne et bilde av den jødiske minoriteten i Norge. Da de kom til landet, var de så stolte over å bli nordmenn, tilhøre nasjonen til Ibsen, Bjørnson og Nansen. De lærte seg å gå på ski og skøyter, gjøre alt det alle andre frie nordmenn gjorde.
Mona minner om at jøder gjennom århundrer var nektet adgang til universiteter og høyskoler.
– De fleste yrker fikk de ikke lov til å utøve. Da de fikk adgang, kom en bølge av jødiske intellektuelle. De ble leger, forskere, vitenskapsmenn, forfattere, komponister, musikere og alt annet som før hadde vært stengt for dem.
Hardtarbeidende familie
Oldeforeldrene på morssiden var dyktige tobakksarbeidere og ble rekruttert hit fra Litauen på 1880-tallet. De arbeidet hardt og Monas besteforeldre drev etter hvert en stor forretning på Grünerløkka.
– Mor er ikke så begeistret for fremstillingen om at det var klasseskiller mellom familiene. Faren hennes var mer bekymret for at datteren skulle gifte seg med en teater- og restaurantmusiker.
Til tross for høy kulturell kapital var det lite penger i barndomshjemmet.
– Far kunne tjene tre hundre kroner på å innøve, ha flere prøver og gjøre opptak på enhver sonate han spilte i NRK.
I 1983 skrev hun biografien om faren Med livet i hendene. Hun tviler på at det er flere bøker i henne.
– Jeg må nesten si som Wenche Foss, som jeg skrev biografi om på 90-tallet. Hun arbeidet jo til det siste: «Åtti er det mye godt i, nitti er det bare dritt i» Så langt vet jeg ikke hvor mye godt det er i åtti heller. Men jeg er blitt bestemor og det er iallfall en kilde til endeløs glede.
De to siste årene har vært preget av ryggoperasjoner og mye tid har gått til hvile og opptrening. Nå som pandemien er over, ser Mona fremover.
– Det er så deilig å gå i teater igjen!
