Foto: Victoria Åsne Kinsella
– Denne boken har jeg ikke skrevet kun for adopterte eller adoptivforeldre. Dette er like mye en bok om oss som samfunn, sier Kristin Molvik Botnmark til Utrop.
Botnmark er sosiolog og førstelektor ved Høyskolen Kristiania, adoptivmor og forfatter av den nylig utgitte boken Adopsjonsoppgjøret.
Kritiserer systemet, ikke adoptanter
I boken retter hun et kritisk blikk mot adopsjonsindustrien både i Norge og Sør-Korea. Og mot seg selv som adoptivmor.
Var det det brennende barneønsket som gjorde at hun overså varsellampene som lyste? Er det noe annet enn barnets beste som ligger til grunn for transnasjonale adopsjoner? Og i så fall – hva er det hun har vært med på?
Dette er noen av spørsmålene som utforskes i boka.
– Boken inneholder både selvransakelse og systemkritikk, presiserer Botnmark.
I tillegg er boken et stykke norgeshistorie.
– Den oppsummerer vår deltakelse i internasjonal adopsjon gjennom mer enn 70 år.
Botnmark har imidlertid møtt mye motstand fra adoptivforeldre og noen adopterte som mener hun bidrar til å tegne et negativt bilde av adopsjon.
– De vil ikke ha diskusjonen om de problematiske sidene ved adopsjon fordi det stiller spørsmål ved adoptivfamilienes selvforståelse, sier hun.
Det tror hun har med frykt å gjøre, noe hun forstår.
– Men kritikk av strukturer og systemer er ikke det samme som at jeg dømmer adoptivforeldre, sier Botnmark.
Og legger til:
– Min familie trenger jo ikke å rakne fordi min forståelse av systemet rakner. Det betyr heller ikke at alle adopsjoner er feil, eller at adopterte ikke kan ha gode liv.
Men nå må den brede verdidebatten om adopsjon løftes offentlig, mener Botnmark. Hun sier det er et maktproblem at vi ikke ser på dette som et kollektivt anliggende.
Gjennomgående systemsvikt
– Det handler om barnesyn, kvinnesyn, klasseskiller og nord-sør og øst-vest diktonomier som vi ligger til grunn i en diskriminerende tilnærming, sier hun.
Og norske medier er for opptatt av de skjebnetunge enkeltfortellingene som gjør at adopterte må utlevere seg selv for å få oppmerksomhet på saksfeltet, ifølge Botnmark.
Da bidrar media til å skape distanse og et inntrykk av at problemene med adopsjon foregår i fjerntliggende land.
– Men dette handler om hva vi som rike land i vesten har tillatt av misgjerninger i et system som skulle forsyne oss med ønskebarn, sier hun.
Da Botnmark adopterte i 1998, overbeviste det norske adopsjonsbyrået henne om at adopsjonene i Sør-Korea gikk ordentlig for seg.
Likevel var det noe som ikke stemte.
Jeg stusset, for innholdet i informasjonen vi hadde fått, var motstridende: Du hadde foreldre, men samtidig var du erklært foreldreløs. Hvordan kunne du ha foreldre og samtidig være «orphan» – foreldreløs – slik det sto her? Men jeg var sliten og skjør etter uroen og uforutsigbarheten i de to adopsjonsprosessene vi hadde vært gjennom. Gutten vår var tross alt her nå.
Utdrag fra Adopsjonsoppgjøret
Nå påpeker hun at sannhets- og forsoningskommisjonen i Sør-Korea har avdekket urovekkende og gjennomgripende feil i sakene de har undersøkt.
– Manglende samtykke fra mor, forfalskning av identitetspapirer, bytting av navn, bytting av barn og regelrett bortføring er noe av det som har kommet frem. Det er et fabrikkert system for å imøtekomme etterspørselen. Og flere av de urovekkende funnene peker mot Norge, sier hun.
Hun mener at nyhetene som fortsetter å komme fra Sør-Korea bør få mer oppmerksomhet.
– Dette berører en norsk minoritet på 6500 personer, men det blir nærmest oversett, sier Botnmark.
De «mindreverdige» enslige mødrene
I boken adresserer Botnmark også norsk innenlandsadopsjon.
– Vi startet ikke fra null. Vi startet fra en forestilling om de enslige mødrene. Vi så på disse kvinnene og barna deres som litt sekundære og mindreverdige, sier Botnmark.
En fellesnevner er tanken om at kvinnene ikke hadde noe valg. Og at det var til barnets beste at de ble adoptert bort til «bedrestilte» par.
Siden etterkrigstiden har 60 000 barn blitt adoptert bort innenlands. De aller fleste barn av unge kvinner som kom i «uløkka».
Køen av norske par som vil adoptere var lang allerede rett etter krigen. 1946 var et rekordår. Rundt 1460 babyer ble adoptert bort i løpet av det året.
Da var det også mye penger å tjene på adopsjon.
Og selv om Norge fra 1953 forbød privat adopsjonsformidling, levde denne lenge i beste velgående.
Ingrid Bernsen ble adoptert bort i 1968.
Hun sier til Utrop at den norske innenlandsadopsjons-historien er et svart kapittel av Norges fortid.
Det var vanlig at unge kvinner ble sendt på kryss og tvers av Norge fordi ingen skulle vite at de hadde født barn. Noen ble hentet hjemmefra av drosjesjåfører som bisto den illegale adopsjonsindustrien.
Ingrids mor ble gravid som 21-åring. Da var hun ugift, og så ikke noe annet valg enn å få utført en ulovlig abort. Men etter to mislykkede forsøk, måtte hun flytte fra hjemstedet til en by langt unna.
Hun ble etter hvert kontaktet av en av fire kvinner som dreiv med adopsjon under bordet. Hun fikk også to hjemmebesøk av den lokale lensmannen som mente hun burde adoptere bort barnet.
Til slutt lot hun seg overtale. Ingrids mor har senere sagt at hun egentlig ville beholde henne.
Adopsjonspapirene undertegnet hun mens hun var gravid. Hun fødte med laken over hodet, og fikk aldri se eller holde babyen. Begge deler var ulovlig. Barnet skulle være minst seks uker sammen med moren slik at hun hadde tid til å bestemme seg.
Etter fødselen ble moren satt på et rom med en kvinne som hadde født et dødfødt barn fordi «de kunne trøste hverandre».
Ingrid ble sendt til et spedbarnshjem der hun var i seks uker før hun ble adoptert bort.
Hun har ingen fødselsattest. Det eneste som står på adopsjonspapirene er «til barnets beste».
– Men hva er det? Det hadde vel vært bedre at samfunnet kunne tatt vare på kvinnene, sier hun.
Ingrid har selv blitt utsatt for omsorgssvikt, noe hun sier mange adopterte har erfart. Hun har i voksen alder fått påvist PTSD som resultat av omsorgssvikten.
– Det eneste kriteriet for å adoptere var at adoptivforeldrene var frisk, hadde nok penger og en bolig.
Begge adoptivforeldrene til Ingrid har nå gått bort.
Fem års returrett på barn
I Norge var det lenge mulig å oppheve en adopsjon dersom barnet viste seg «å være åndssvakt eller sinnsykt». Lovbestemmelsen ble opphevet ved innføringen av Adopsjonsloven av 1986.
Utrop har fått kopi av en rettsavgjørelse fra 1958 der et foreldrepar fikk medhold i å oppheve adopsjonen av sin fem-år gamle adoptivsønn.
Paret mente gutten var evneveik og «en betydelig påkjenning og belastning». Rettsavgjørelsen inneholder sakkyndige uttalelser som bygger opp under adoptivforeldrenes argumentasjon.
– Det var sannsynligvis ikke noe galt med denne gutten. Han var trolig traumatisert av adopsjonsprosessen, sier Ingrid.
Etter hvert skjedde det endringer i Norge, som gjorde at det ble vanskeligere å adoptere etnisk norske barn.
Det hadde vært nærmest umulig å være enslig mor og forsørger i Norge, men da folketrygden ble etablert i 1967 kom det også ordninger for enslige forsørgere. Nå ble også prevensjon mer utbredt, og vi skulle etter hvert få en mer liberal abortpraksis. Dette, i tillegg til endringer i samfunnets generelle holdninger til enslige forsørgere, bidro til en stor nedgang i antall adopsjoner. Samtidig var idealet om kjernefamilien sterkt, og barnløse par sto i kø for å få oppfylt sitt ønske om å få barn.
Barna fra Sør-Korea skulle vise seg å bli en løsning.
Utdrag fra Adopsjonsoppgjøret
Ingen å speile seg i
Botnmark mener synet på utenlandsadopterte barn som like etnisk norske barn, har slått feil fra starten av.
– Vi ga de norske navn, forholdt oss ikke til kultur, og lot som om de ikke var brune. Vi trodde at historien ble viska ut ved å gi de norske navn. Så viser det seg at en slik assimilering er feilslått, sier hun.
– Mener du utenlandsadopsjon bør opphøre?
– Jeg er ikke kategorisk adopsjonsmotstander. Men når det gjelder transnasjonale adopsjoner tror jeg det i praksis er vanskelig å etablere et system som fullt ut ivaretar barnets beste og som samtidig ivaretar de opprinnelige familiene, sier Botnmark.
Hun mener vår rolle må være å bidra til at barn får vokse opp nærmest mulig sitt eget opphav.
– Vi sender barn på et fly, og fra en dag til en annen er ingenting lenger gjenkjennelig. Så tenker vi at det er greit fordi da er de redda, sier Botnmark.
Og legger til:
– Hvem tror vi at vi er når vi tar for gitt at det alltid vil være best for barn fra «fattige land» å vokse opp her? Hvordan kunne kvinner i Vesten tro at mødre i andre land ikke elsker like sterkt, at ikke de, som oss, aller helst ønsket å få beholde barna sine?
Hun får støtte av koreanskadopterte Elin Netland som tidligere sa til Utrop at vi må ta verdidebatten om adopsjon.
– Velstand er ikke nødvendigvis bedre enn å vokse opp i fattigdom blant sine egne og like, sier Netland.
Da Botnmark skjønte at sønnen ble utsatt for rasisme var hun selv ganske uforberedt. Også fordi sønnen selv ikke hadde tatt innover seg at dette faktisk var noe han ble utsatt for.
Du fortalte om fremmede som kom med slengbemerkninger: «ching-chong kinamann», «jævla neger», «din forbanna guling» og «din svarting». Om fulle folk som ropte at du skulle dra tilbake dit du kom fra. Men du brydde deg ikke om det, hevdet du, for de som sa det var jo enten dumme eller fulle. «Det er vel egentlig ikke rasisme, sa du – bare irriterende at det alltid er der.»
Utdrag fra Adopsjonsoppgjøret
Og selv om Norge har blitt mer multikulturelt, påpeker Botnmark at det ikke har gjort det lettere for adopterte å skille seg ut.
– Barn av innvandrere, har noen å speile seg i. Men de som er adoptert har ofte ikke noen som forstår hva rasisme er og kan forholde seg til dette. De kan da møte manglende forståelse eller at det blir bagatellisert, sier hun.
Langt igjen
Vi er langt unna å ta et skikkelig oppgjør med adopsjon, ifølge Botnmark.
– Først må vi erkjenne de faktiske forhold, og det offentlige må erkjenne konsekvensene adopsjon har hatt for veldig mange. Deretter må vi reparere gjennom å etablere tiltak og oppreisning for de adopterte – før en forsoningsprosess overhodet kan bli mulig.
Og legger til:
– Der vi som samfunn er nå, virker det som vi er ikke klar for erkjennelsen en gang.
Botnmark mener nå adopsjonssystemet vårt ikke lar seg bortforklare lenger. Da kan vi ikke vente med å ta verdidebatten og sette inn tiltak til utvalget som skal granske utenlandsadopsjoner har levert sin rapport ved utgangen av 2025.
– Mange transnasjonalt adopterte lever med konsekvensene av systemet. Og som samfunn har vi overlatt dem til seg selv. Hvor mange menneskeskjebner skal du høre om før du iverksetter tiltak i et system i krise, spør hun med adressat barne- og familieminister Kjersti Toppe (Sp).
Fra minoritet til majoritet
Sønnen til Botnmark klarte etter hvert å oppspore sin biologiske mor, og familien reiste til Sør-Korea.
På t-banen beveger du deg som om du har bodd i denne byen hele livet. Du smelter inn i mengden, og hviler i det ordnede kaoset rundt oss. Inne i vognene henger du i stroppen slik alle de andre unge voksne her gjør mens de leser en bok, eller pugger gloser, eller bare skroller på telefonene sine. Det er ingen som glaner på deg, men du legger merke til at faren din og jeg stikker oss ut. Når jeg en gang kommer i skade for å gjespe, dulter du borti meg: «Hold for munnen», instruerer du. Det er som om du vil verge deg mot at vi gjør skam på deg, nå når du endelig passer inn.
Utdrag fra Adopsjonsoppgjøret
– Hvordan var det å se at han ikke var en synlig minoritet lenger?
– Det var veldig fint å se. Jeg så også at han landa i Seoul. Selv om han ikke sa noe, så jeg at han slappet av og var ikke på vakt lenger. Han tenkte nok at «her er det ingen som ser på meg, jeg er bare helt vanlig». Og det berørte meg, sier Botnmark.
Selv om familien hadde økonomi og ressurser nok til å besøke opprinnelseslandet, gjelder dette langt fra alle.
– Det er flere som har liten mulighet til å reise, selv om de oppsporer familien, sier Botnmark.
Hun legger til at behovet for psykologisk, økonomisk og juridisk bistand er stort.
– Mange transnasjonalt adopterte lever med konsekvensene av systemet. Og der har vi som samfunn har sviktet.
Da er det blant annet behov for spesialistkompetanse på adopterte i hjelpeapparatet, noe hun sier er fraværende.
– Granskninger i flere land avdekker alvorlige forhold som rammer adopterte i Norge, og et akutt kriseteam med erfaring fra levd liv som adoptert er nødvendig her og nå, sier Botnmark avslutningsvis.
Barne- og familieministeren: – prioritert
Utrop spør Barne- og familiedepartementet (BFD) om hvilke tiltak som er satt inn for å hjelpe utenlandsadopterte. Vi nevner spesielt økonomisk støtte til å reise til opprinnelseslandet.
– Både før og etter jeg satte ned granskingen, har jeg prioritert og satt i gang flere tiltak for adopterte i Norge, sier barne- og familieminister Kjersti Toppe (Sp) i en e-post.
Hun viser blant annet til flere nye etteradopsjonstiltak som kom i 2023, som er videreutviklet i år og som vil fortsette i 2025.
I 2024 ble det tildelt 5,5 millioner kroner til etteradopsjonstiltak.
– Disse er utviklet for å møte spesielle utfordringer adopterte og familiene deres kan ha, sier Toppe.
Hun viser videre til en kompetansetjeneste for adopterte og familiene. Denne gir individuell veiledning om tjenestetilbudet etter adopsjon, og i tillegg informasjon og fagstøtte om adopsjonsspesifikke problemstillinger til bruk for andre aktuelle tjenester.
– Adopterte som er bekymret for at det har skjedd noe feil i saken sin, kan også sende inn en bekymringsmelding til Bufdir, sier Toppe.
I tillegg har Bufetat startet opp en ny tjeneste for hjelp til å søke etter biologisk opphav.
– Dette var noe de adopterte tidligere måtte gjøre selv, eventuelt med bistand fra adopsjonsorganisasjonene.
Bufetat kan også kontakte opphavslandet på den adoptertes vegne. I så fall vil etaten dekke kostnader til oversetting av nødvendige dokumenter, og utgifter til telefontolk til den første telefonsamtalen mellom den adopterte og den biologiske familien.
– Det er i tillegg etablert en tjeneste for samtalestøtte til alle adopterte over 16 år. Her kan de snakke med erfarne terapeuter som har god kunnskap om ulike utfordringer, spørsmål og tanker som de adopterte kan ha, sier Toppe.
Regjeringen har også iverksatt også risikoreduserende tiltak for å styrke adopsjonsfeltet. Dette innebærer blant annet at Bufdir skal få ansvar for å kontrollere dokumentene i hver enkelt adopsjonssak. Dette ansvaret lå tidligere hos adopsjonsorganisasjonene.
Det har også skjedd en innstramming i kontrollen det siste året.
– Bufdir har oppdatert hvilke krav de stiller til dokumentasjonen i adopsjonssaker, sier Toppe.
Mulig granskning av innenlandsadopsjon
Når det gjelder innenlandsadopsjon, kan BFD opplyse at norsk adopsjonslovgivning har endret seg betydelig. I dag er prinsippet om at «barnets beste skal være det overordnede hensynet ved adopsjon» lovfestet i adopsjonsloven og fremkommer også av FNs barnekonvensjon.
På spørsmål om en mulig gransking av innenlandsadopsjon viser departementet til tildelingsbrevet til Bufdir for 2024. Der er direktoratet bedt om å vurdere behovet for en gjennomgang av nasjonale spedbarnsadopsjoner og eventuelle andre typer innenlandsadopsjoner, samt vurdere hvordan en slik gjennomgang eventuelt kan gjennomføres.
– Departementet imøteser direktoratets svar, opplyser BFD avslutningsvis.
